Jeg var i Kapp kirke 1. pinsedag sammen med mor. Jeg er ingen ivrig kirkegjenger, men må innrømme at alle kirkebesøk gir meg noe positivt. Det gjorde det også denne gangen.

Det var rørende å være vitne til den gjensidige gjensynsgleden mellom mor og mange i menigheten etter det lange oppholdet. Jeg ble oppmerksom på alt det fine som ble sagt uten ord. Et smilende blikk, en lite nikk, et lett klapp på skulderen, så mye omsorg og taus tale i alt dette. Kapp kirke fremsto som nyrenovert og vakker. Og både prest og liturgi hadde en naturlighet ved seg som beveget meg.

Som barn var jeg mye i kirken. Far var ikke prest, men klokker, og jeg var ofte i hælene på far. Sakristiet, kirkeskipet, alle benkeradene og galleriet var naturlige tumleplasser. I Vestre Gausdal kirke er det en liten trapp bak altertavla opp til en liten balkong midt i treskurden. Der var det kjempefint å gjemme seg for en hyperaktiv seksåring. Far var bestemt på at jeg ikke fikk gå innenfor alterringen eller opp på prekestolen, det hørte jeg på. Og under gudstjenesten greide jeg å sitte rolig.

Jeg husker at jeg undret meg over hvorfor det het klokker, far var jo aldri i tilknytning til kirkeklokkene. Det var kirketjeneren som sørget for klokkeklang. Kirkesanger var et mer presist ord. Jeg minnes at far sang så høyt at jeg ble flau. Men han var flink til å synge. Jeg tenkte at far var assistent for presten. Men klokkerbønnene far leste til inngang og utgang ved hver gudstjeneste var så vanskelige å forstå. Disse leddene i gudstjenesten forsvant også ved den nye høymesseliturgien av 1977.

Liturgien har endret seg og myknet opp fra 1960-tallet til i dag, mens Bibelens tekster fortsatt kan oppleves som krevende. Og hvorfor vi feirer pinse, er det sikkert flere enn meg som har opplevd som vanskelig å få skikkelig taket på. I år gikk det opp for meg på min måte, både under gudstjenesten og ved hjelp av Tix.

Jeg fikk det for meg at pinsen handler om nettopp dette: hvordan nå hverandre med viktige budskap gjennom god kommunikasjon.

Med Ola Bremnes´pinsetekst, som han hadde lagt ut på facebook denne 1. pinsedagsmorgenen, avsluttet sogneprest Christina Grevbo sin preken slik:

«Alt va kaotisk

alt kunne skje.

Vi sto der i stampe,

vi kom ingen sted.

Vi kiva og krangla,

vi skjentes og slo

før himmeln revna

og alle forsto.

Ordan som før

bare hadde flydd forbi

kverandre fikk plutselig

mye bedre tid,

la sæ på sinnet

te kver og en og blei

nåkka som tok oss

en anna vei»

Dette er bare det første og siste verset av Ola Bremnes´ «Pinse». Oppfordrer leseren til å lete opp hele teksten.

Hva har så Tix å gjøre med pinsebudskapet? Han er jo ikke kjent for spesielt kirkelige tekster?

På selveste pinseaften sang han Norges bidrag under Melodi Grand Prix. Han var langt fra seier, men hadde allerede vunnet mange tusen hjerter med sitt viktige budskap. Mitt barnebarn, med selvlaget pannebånd, hoppet og spratt på stuegulvet og utbrøt «Jeg er så stolt av han!» Selv mor kom tuslende utpå natta og lurte på hvordan det gikk. Hun spurte meg hva teksten handlet om, og jeg forsøkte å forklare; at Tix synger om å føle seg utilstrekkelig, at han holdes tilbake av sin usikkerhet, sin frykt og mørke tanker. Da ble hun bekymret og lurte på om noen kunne oppfatte dette i all musikken, alt pelsverket, englevinger og kjetting. Det vet vi at svært mange har gjort. Tix forteller at han har fått tilbakemeldinger fra mange ulike mennesker, og takk for at han til og med har reddet liv. Budskapet og tekstene hans har nådd ut, har kommunisert, uavhengig av folkeslag, språk og religion.

Selve ordet kommunikasjon kommer fra latin og betyr å gjøre felles, underrette om eller stå i forbindelse med. Kommunikasjon kan være med eller uten ord.Pinsebudskapet handler da mye om nettopp dette?

Tix heter egentlig Andreas Haukeland. Fra barndommen har han hatt Tourettes, noe som medfører blant annet ufrivillige bevegelser, eller tics. Han ble mobbet på skolen, men sier at han på sin måte tok eierskap over tilstanden ved å stå åpent fram om diagnosen, ved å ta artistnavnet Tix og gjennom musikken.

I mine arbeidsår for barns psykiske helse, har de med Tourettes stått mitt hjerte nær. Jeg møtte kollegaer som forsket og brant for denne pasientgruppen. Professor Christoffer Gillberg sa en gang: «Et urolig barn er et barn hvor det hopper og spretter i kroppen, men et barn med Tourettes er et barn der det hopper og spretter både i kroppen og sjelen.» Det er så godt sagt!