Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det har gått noen uker siden ekstremværet «Hans» herjet over store deler av Østlandet. Her på Ringerike var det ille. Jeg vet ikke engang om alle de evakuerte har fått lov til å flytte hjem. Vi fikk vann i kjelleren, det var slitsomt nok, men mange fikk det så mye, mye verre enn oss.
Uværet fikk meg til å reflektere over innbo og løsøre, som det så fint heter i forsikringspapirene. Jeg tenkte; hvilket møbel ville jeg ha savnet mest, dersom vann, jord og steinmasser hadde tatt med seg hele huset?
I store deler av østlandsområdet var det mange som fikk oppleve nettopp dette; de ble maktesløse vitner til at hus, hager, hele eiendommer ble totalt ødelagt og ført vekk av de enorme kreftene.
Mange fikk bare minutter til å plukke med seg noen få private eiendeler da de i all hast måtte evakueres. Hvordan greier man å gjøre valg i en slik situasjon.? Jeg har spurt meg selv, hva ville jeg ha rasket med meg i bagen? Neimen om jeg vet, brudebildet, eller noen små malerier, kanskje?
Mange trøster seg med; det meste av jordisk gods kan erstattes, og hevder at det aller viktigste tross alt er at det ikke gikk menneskeliv. Selvfølgelig, men jeg tror dette er en sannhet med visse modifikasjoner.
Jeg er ingen materialist, men jeg vet med sikkerhet at det ville gjøre vondt langt inn i margen om noen av mine møbler eller eiendeler hadde gått tapt i ekstremværet.
Hva er dine kjæreste møbler? Ta deg en runde i huset og kjenn etter.
Ett av mine kjæreste møbler er skatollet etter far. Det er ikke spesielt vakkert, men det er praktisk, og det rommer så mye. Aller mest rommer det minner. Akkurat nå har skatollet fått et nytt hjem i Kolbu på Toten.
Far fikk laget sitt skatoll i bjørk med egne hender da han gikk på lærerskolen rett etter krigen. Lokket og et av skapene kan låses, han låste ofte disse to da han var ute av stua, men lot alltid nøkkelen stå i. Jeg husker at jeg kunne nærme meg skatollet med ærefrykt. Her var alt i skjønneste orden, her hadde alt sin faste plass. I skuffen til høyre lå den brune lommeboka. I skuffen til venstre lå frimerkene. Jeg ser alt så tydelig den dag i dag. Jeg ser linjalene, passeren i det svarte etuiet, rød/blåblyanten, fyllepennen med dobbel splitt, jeg ser stempelputen med kraftig blåfarge og alle stemplene. I hyllen rett fram lå trekkpapiret til å ta opp overflødig blekk. I skapet under lokket hadde han skrivemaskinen, alt papiret, blåpapiret og gjennomslagspapiret. Her var konvolutter i alle størrelser, med og uten logo. Her hadde han flotte telegram og prospektkort. Vi både fikk og sendte post og telegram til slekt og venner den gangen.
Vet dagens barn hva et skatoll er, forresten?
Jeg fikk mitt eget da jeg startet i 1. klasse i 1959, har det fortsatt. Min søster fikk Ola-pult, det er et samleobjekt og et skikkelig kultmøbel i dag.
Jeg minnes at jeg helst satt ved kjøkkenbordet da jeg skulle gjøre lekser, ikke ved det nye, fine skatollet mitt i teak. At mor puslet rundt meg med sine sysler hjalp meg på en måte med regnestykkene og tegneoppgavene.
Hvor sitter ungene med sine lekser i dag? Ligger de ikke gå gulvet med sin pad, eller i sofakroken med skolePC-en? Kanskje dine barn og barnebarn går på en leksefri skole? Du finner nok likevel ungen foran pad og PC.
Min søster og jeg har brukt de siste fire-fem månedene på å tømme et hus på Kapp for møbler, innbo og løsøre før salg. Det er ubegripelig hvor mye to gamle mennesker har i skuffer, skap og loft. Heldigvis hadde de ikke kjeller, men de hadde innebod, bod, utebod og utapåbod. Mitt råd til alle lesere er følgende: start med sortering, gjennomgang og innlevering til miljøstasjonen i dag!
Da huset på Kapp var tømt for sine minnerike møbler, alt sitt innbo og løsører, var det som sto igjen bare et tomt skall. Jeg fikk assosiasjoner om at veggene og rommene var som tomme kokonger hvor sommerfuglene hadde fløyet. Det er møblene som er med på å skape et hjem, og menneskene som bruker møblene.
Skatollet etter far har fått et nytt hjem. Det fylles sakte, men sikkert med nye minner. Og på Labo bo og omsorgssenter har det gamle radiobordet og bamsene fått ny plassering.