Hunderørretens skjebnetime er nå

Av
DEL

Meninger Det er blitt september og nasjonalskatten – den storvokste hunderørreten – er i ferd å forberede seg til gyting. Etter varselet fra Fylkesmannen i vinter til Glommens og Laagens Brukseierforening om å oppheve pålegget om settefisk av Hunderørret, så er de som utfører settefiskarbeidet i Hunderfossen i villrede. Skal de ta inn stamfisk i høst og stryke for rogn og melke for en ny genererasjon settefisk, eller skal de ikke det? Betyr opphevelsen av pålegget, at kraftstasjonseierne vil stoppe med settefisk? Vil den statlig naturforvaltningen nedlegge forbud mot settefisk av Hunderørret, dersom kraftverkseierne vil fortsette med settefisk?

Ingen avgjørelse har kommet ut til allmennheten om hva som en har tenkt skal skje med settefiskarbeidet i høst verken fra kraftverkseierne eller forvaltningen. Ikke en gang til de som skal utføre arbeidet. Siden det nå snart har gått tre kvart år med såpekoking på saken, så må den eneste anstendige avgjørelsen nå være å ta inn stamfisk for stryking i høst lik tidligere år. Fløyta har gått for full tid denne sesongen. Gytefredningen i Lågen startet 1. september.

Hunderørreten venter ikke på noen. Etter hva en har forstått, er ikke naturforvaltningen lengre særlig begeistret for settefisk. Settefisk snevrer inn det genetiske mangfoldet i bestanden, kan forskere regne seg til. Settefisk strider med bevaringsbiologiske prinsipper som sier at ørreten bare skal formere seg gjennom naturlig gyting. Naturen skal ikke røres, er blitt forvaltningens motto. Men nå er virkeligheten slik, at Hunderørreten er blitt kraftig rørt ved pga kraftverket i Hunderfossen. Den 4,5 km lange regulerte sonen nedenfor dammen har blitt en skygge av seg selv som gytestrekning, sammenlignet med før utbyggingen. Manøvreringer i kraftverket og av damlukene, gir tidvis stranding og massedød av yngel fra kraftverkets tunnelutløp og ned mot Mjøsa, jfr. 10 juli i år. Enkelte ganger strandes også mange store ørreter rett nedenfor dammen, når damluker lukkes for fort, jfr 1. august i år. Opp gjennom kraftverkets 60-årige historie har det forekommet innfrysning av stor ørret vinterstid i regulert sone. Ørret som ikke har kommet seg tilbake til Mjøsa etter gyting.

Det har vært isgang på grunn av for stort vannslipp midtvinters. Isgang som har gravet opp befruktet rogn i grusen. Slike manøvreringer, eller feil, ser ut til å være uunngåelig. En nødvendig pris som må betales, når en har et vannkraftverk. Men prisen har kraftverkseierne til nå betalt tilbake med suksess gjennom settefisk. Hadde ikke framsynte mennesker i sin tid fått i gang settefiskanlegget i Hunderfossen, ville det rike og populære fisket etter Hunderørret i Mjøsa og Lågen ikke eksistert i dag. NINA Rapport 1269 er en veileder for bruk av settefisk. Her nevnes, at ved blant annet å øke antallet og et særskilt utvalg av settefisk, så sikres bestandens genetiske mangfold og særpreg på best mulig måte.

Så vidt jeg vet, så brukes ikke denne veilederen i Hunderfossen. Flere forsker sier, at dersom en slutter med settefisk av Hunderørret, så vil Norges mest sagnomsuste storørret være en saga blott i løpet av få tiår – hvis ikke andre forhold endres. I uttrykket «andre forhold», må forstås fiskebegrensinger. Ved Mjøsa Ørretfestival 2019 på Hamar var 40 prosent av fangsten settefisk (fettfinneklippet). Dersom settefisken blir borte kan en gjerne sette strenge begrensinger av fisket. Interessen for fiske er alltid styrt av sjansene for fangst. Er det knapt noe storørret å få, så fases det tradisjonsrike ørretfiske i Mjøsa og Lågen ut av seg selv. Men eventyret kan fortsette, dersom forvaltningen og kraftverkseierne tar i bruk NINAs Rapport 1269 under kyndig ledelse av forskere. Da unngår de å få omdømme og ettermæle som de som lot skarpretterøksa falle mot settefisken og dermed også fisket etter Hunderørret i Lågen og Mjøsa.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags