Gå til sidens hovedinnhold

Frykt for påvirkning?

Artikkelen er over 5 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Så er det desember og førjul igjen. Da dukker de opp alle sammen, de kjente og viktige debattene og advarslene knyttet til vår kommersialiserte jul, om gavepress, julestress, og meningsløse fokus på, og forbruk av, mat og penger. Det er tid for å tenke alternativt, og enda mer på andre. Kanskje i pr. mer enn noen gang. Av relativt nyere dato er advarslene som handler om julegudstjenester og mulig påvirkning av barnesinnene.

For det skjer i disse dager at det utgår et bud fra diverse hold, om at nå må de spesielt interesserte skrives inn i et nytt manntall. Senest presentert i et innlegg i Oppland Arbeiderblad siste uke, fra 3 ledere i Human Etisk Forbund (HEF)

I debattene som handler om den norske sjelen, den norske kulturen, våre kristne verdier og tradisjoner, er det mange som hiver seg på den bølgen som ruller mot at muslimer og innvandrere har skylda. At det er de som river den ned det norske, og som forlanger at våre verdier og symboler skal settes til side og erstattes med i beste fall nøytralitet.

Men er det sant at det er de som ber om det? Er det muslimene som hevder at det er «farlig» med julegudstjenester som avslutning etter høstsemesteret? Er det muslimene som ikke vil at en norsk TV journalist skal få ha et lite kors i halskjedet sitt? Er det muslimene som ikke tillater at det synges sanger der Gud nevnes i norske skoler? Er det muslimene som bestemmer at skolen må sende brev til foreldrene med advarsel om at det kan forekomme spor av forkynnelse i en gudstjeneste? Og som ber om at de som skal delta på skolegudstjenesten til jul må melde seg på?

Er det muslimene som kjemper for at korset skal tas vekk fra riksvåpenet og fra flagget vårt? Er det muslimene som går imot at det synges bordbønn, eller at det læres julesanger ut over «Musevisa» og «Reven rasker over isen?» Nei, da, dette er ikke muslimenes kamp mot den norske sjel og det norske samfunns grunnverdier.

Vi kunne sist uke lese i Oppland Arbeiderblad et brev fra tre ledere i Human etisk forbund, (HEF) der de tar et oppgjør med skolegudstjenester. Nå er det nødvendig å være på vakt. Nå må det passes på. Og med henvisning til krav fra både Barneombudet, lærernes fagforening(?) og HEF, må nå varsellampene slås på. Nå må ingen tråkke feil. Nå må det påses at ingen barn uforberedt utsettes for det overtramp en gudstjeneste med julens egentlige innhold kan være. Nå må foreldre og foresatte informeres om at det kan være fare for en mulig forkynnelse i gudstjenesten. Det er rett og slett mulig at en gudstjeneste blir en gudstjeneste. Og advarselen gjelder også eventuelle forberedelser på skolen i forkant for deltakelse på gudstjenesten.

Av og til tenker jeg at HEF har en mye sterkere tro på Bibelens ord og forkynnelse enn det Kirken og dens mannskap selv har. Og desto mindre tro har de på at selv barn og unge kan vurdere og tenke selv. Vi snakker vel ikke om noen form for indoktrinering her?

Og så lurer jeg på? Hvor farlig kan det være å lære om Juleevangeliet, om Jesus som ble født i en stall i Betlehem, om englene som sang, om hyrdene på marken, om de tre vise menn. Årlig valfarter millioner av mennesker til fødselskirken for å være der hvor Jesus ble født, mens våre barn ikke skal få høre om det? Og i hvert fall ikke i kirken, og ikke nå når det er jul. Ikke uten en omfattende prosedyre via skolen, søknadsskjemaer og tillatelse. 81 prosent av befolkningen var i 2014 medlemmer av et kristent trossamfunn. 2,6 prosent av befolkningen var medlemmer av et muslimsk trossamfunn og 1,7 prosent av befolkningen medlemmer i Human-Etisk Forbund. 14 prosent av befolkningen var ikke medlemmer av noe trossamfunn.

Hva er det HEF er så engstelig for? Er det et framskritt at neste generasjon ikke kan en eneste julesang? At de ikke kan annen ordlyd på juleevangeliet en Prøysens «Julekveldsvise?» Det er ikke viktig å kunne navnene på de tre vise menn, men det er jo greit å vite at det ikke var Kasper, Jesper og Jonathan? Er det et framskritt at framtidige debatter og samtaler om religion og livssyn, setter oss ute av stand til å mene noe. Fordi vi ikke kan og ikke veit og ikke har lært? Og hvem er det som sitter på bremsene her? Det er i hvert fall ikke muslimene som har kommet til Norge.

Er det påvirkningen vi er redde for? Som om en barndom og skolegang uten Gud, skulle være nøytral og tegn på toleranse. Hele vår skole, hele vårt rettssystem, hele vårt lovverk er bygget på vår felles kristne arv. Ja, så betyr det selvsagt ikke at vi skal unnslå eller lukke øynene for hva historien viser. Kunnskap om historien forteller oss med all tydelighet at nestekjærlighet, likeverd og tilgivelse ikke har preget, eller for den saks skyld preger alle deler av den kristne menighet. Forferdelige ting har skjedd i kristendommens navn, og mye urett er begått. Men på samme måte som ikke alle muslimer er terrorister, eller støtter IS eller al-Qaida, så er den kristne tro og den kristne menighet heller ikke bundet til den historiske masta med grusomheter. Det finnes heldigvis andre sider, andre opplevelser og andre historier. De må også kunne fortelles og læres.

Og kanskje vil det nettopp i denne adventstiden være et viktig grep for vår felles framtid og tenne adventslysene og la sangen og versene lyde ved middagsbordet. La lysene lede oss mot det som skjedde en julenatt. La barn og ungdom også få et forhold til at adventsstjernene i vinduene skal minne oss om den samme stjerna som stanset over stallen den historiske natten, og som du kan se over taket der a jordmor Matja bor. Det er vanskelig å skjønne at det må søkes om å få være med å oppleve dette i kirken.

Kommentarer til denne saken