Gå til sidens hovedinnhold

Hovedsykehus

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I disse dager er det 16 år siden han bæssfar døde i en rullestol på et venterom på Hamar sykehus.

Han bæssfar var en aktiv, trivelig, blid, omgjengelig og lavmælt gardbruker fra Kolbu. Han levde hele livet sitt på småbruket med mjølkekuer, gris, litt korn og potet til eget bruk. Han bæssfar og a bæssmor levde på lite, og var ikke de som klagde over livet. De hadde så de klarte seg, og ga rikelig til barn, barnebarn og oldebarn. Ikke minst i form av raushet, kjærlighet og omsorg. Han bæssfar var glad i naturen og dyr, og han ruslet i skogen rundt bruket til alle årstider. Til de som hadde tid til å lytte, fortalte han om synet av en gaupefamilie en stille vårmorgen, om kalvefødsel i fjøset og om småfugler på brettet. Han levde godt på hembakt brød og middag lagd fra bunn og med solide tradisjoner fra et nøysomt småbrukerliv. De ba aldri om noe, og ba nesten om unnskyldning hvis de en sjelden gang måtte innom fastlegen.

De siste åra var kroppen sliten. Den ga sterkere og sterkere signaler om at nå nærmet det seg slutten, men a bæssmor stelte, og han bodde heme helt til det siste. En dag ble han så dårlig at han måtte inn på sykehuset. Det var en av de første gangene han overnattet borte. Gjøvik sykehus kunne hjelpe med noen av helseproblemene, men noe måtte han til Hamar for. Han ble derfor sendt med drosje til andre sida, og ble undersøkt av legen med kompetanse innen det spesielle helseproblemet. Deretter skulle han tilbake til Gjøvik hvor han fortsatt var innlagt. Han blir plassert i en rullestol alene på et venterom i påvente av en drosje som skulle fylles opp med andre pasienter i samme ærend. Der dør han bæssfar. Sittende alene på et venterom. Sannsynligvis hadde han sittet der i over en time før han ble oppdaget.

Jeg forteller historien om han bæssfar fordi jeg håper og ønsker at ingen andre skal behøve å måtte oppleve det samme. Ingen vil at sine nærmeste eller seg sjøl skal gå ut av verden på denne måten. Det er uverdig, trist og unødvendig i dagens samfunn. Du skal ikke bli sendt rundt som ei pakke for å oppsøke den riktige legen eller det riktige medisinske utstyret. Når jeg måtte trenge kompetanse for mine helseproblemer, ønsker jeg å møte de på ett sted. Legen og legene skal være der jeg er. Altså på et hovedsykehus. De skal arbeide i et faglig sterkt miljø som er innovative og dyktige. De skal ha utstyr og hjelpemidler som er nytt og riktig for akkurat min lidelse. De skal forstå mitt behov for å få hjelp der jeg er, og ikke at jeg som i tillegg er syk og svekket, skal måtte oppsøke fagmiljøet selv. Et sterkt fagmiljø trenger også stadig ny kompetanse og et godt og tett samarbeid med universitet og høgskole. Lytt til fagmiljøet på NTNU!

Jeg og mine skal slippe å sitte alene på et venterom å dø. Og du og dine. Lytt på den store enigheten og ikke på den enkelte som roper høyest.

La ikke valg av plassering av hovedsykehus bli et maratonløp hvor vinneren blir en politiker som sitter ute på balkongen med utsikt til det nye hovedsykehuset, med en laurbærkrans rundt halsen og champagne i glasset fordi han fikk lagt det til sin egen hamnehage. Dette handler ikke om bare en vinner. Det handler om alle vi som er potensielle brukere, pasienter og pårørende som til slutt skal sitte med ett laurbærblad hver, og kjenne at vi alle er vinnere.

Kommentarer til denne saken