Etter å ha tilbragt de siste årene i rullestol som dobbeltamputert, med all verdens tid til å reflektere over eget og andres liv, er det på tide å synge ut.
Jeg er heldig og nyter godt av de velferdstilbud som samfunnet byr på. Men prisen er høy!
I 2015 fikk jeg innvilget 25 timer BPA (brukerstyrt personlige assistent). Da var prisen 700 kroner per måned. Jeg følte jeg måtte kjempe for å få de assistentene jeg sjøl ville ha, men det gikk på et vis. Ordningen har fungert bra. Jeg er arbeidsleder i eget liv. Jeg planlegger og organiserer og har ganske stor grad av fleksibilitet. Men prisen har blitt hårreisende!
I 2019 har prisen steget til 3650 kroner.
Jeg er 100 prosent ufør og har dermed mistet flere tusen kroner i inntekt hver måned i forhold til da BPA-ordningen startet.
Jeg vet og er enig i at alle skal bidra til fellesskapet, men å føle seg flådd av en kommunal ordning som gjør at jeg kan være en tilnærmet fullverdig samfunnsborger, ja det applauderer jeg ikke.
Jeg kan rulle på kafé når jeg har lyst til det.
Jeg får klipt plenen når det er behov for det.
Jeg kan handle når kjøleskapet er tomt.
Jeg kan få vasket huset når hybelkaninene blir for mange.
Klærne mine blir ryddet inn i skuffer og skap.
Snøen blir måkt så jeg kommer meg ut i bilen min.
Med andre ord har jeg et godt liv nå med BPA.
Men det koster! Det koster meg 3650 kroner i måneden og leve er tilnærmet normalt liv.
Jeg er medlem av facebookgruppa PositivtRullende og der drøftes BPA-ordningen hyppig. Nordre Land er en av de dyreste kommunene i Norge når det gjelder egenandel på BPA – og det er jeg IKKE stolt av!
Det bør heller ikke Dokken og kompani være.
Men som sagt, jeg har det bra og et tilnærmet normalt liv koster.
Det koster flesk.