Gå til sidens hovedinnhold

Høreapparater til velsignelse, men også fortvilelse

Artikkelen er over 1 år gammel

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Som sosionom hadde jeg en periode jobb i eldreomsorgen og noen av oppgavene var hjemmebesøk, den triveligste jobben jeg noen gang har hatt. Jeg lærte en masse som jeg har fått nytte av i min egen alderdom. Blant annet registrerte jeg at mange hadde nedsatt hørsel, og at de fleste hadde fått høreapparat, men svært få brukte disse daglig. Apparater til mange tusen kroner lå i nattbordskuffene.

Da jeg selv fikk nedsatt hørsel og ble avhengig av dette produktet, innså jeg at denne hjelpen var til både glede og fortvilelse. Fantastisk å kunne delta i en sosial setting uten å føle seg utenfor. Men utviklingen, også på dette område, førte til stadig mer avanserte modeller som er til konstant skrekk for eldre med krokete og skjelvende fingrer. Høreapperatene skal settes inn og taes ut, lades og renses innimellom.

Hva forventes det egentlig av for eksempel 90-åringer i dag? Og hvor mange tusener eller millioner kroner ligger i nattbordskuffer . I dagens samfunn burde det kunne legges en plan for utnyttelse av offentlige midler, til glede og nytte for svært mange.

Jeg er klar over at dette er en sak hvor det er vanskelig å bestemme hvilket bord det skal legges på. Alle enheter har nok en stram økonomisk situasjon, men kan ikke løsningen på dette problemet bli en vinn-vinn situasjon?

Noen av oss som tukler med dette problemet ønsker oss en person vi kan møte for eksempel en gang i uka for å få hjelp. Kanskje en gruppe der det kan taes opp forskjellige problemer ved bruk av høreapparat og hvor råd kan deles mellom de som trenger det.

De fleste i denne alderen har ikke bil og kjøretillatelse, og det er som kjent ikke noen « springvei « til Gjøvik sykehus. Selv om servicen og hjelpen er topp der kan det bli lenge å vente før man kommer seg dit.

Kommentarer til denne saken