Etter Statsforvalteren i Innlandets vedtak om å avslutte settefiskprogrammet i Hunderfossen, har flere sagt sin mening i OA om forvaltningen av hunderørreten. For mange mjøsfiskere er fiske etter Innlandets svar på laksen både rekreasjon, spenning og naturopplevelse. Da blir det også meninger om hva som er viktigst; genetisk uberørt fisk, eller et høstbart overskudd. Statsforvalteren sier bestanden har økt kraftig og peker på en mulig genetisk påvirkning av kultivering som en viktig grunn til å avslutte settefiskprogrammet; mens fiskerne og fiskerettsforvalterne er redd en avslutning kan føre til bestandsnedgang og nye restriksjoner på sportsfisket. Litt historie kan forklare noe av debatten.

I 1916 ga dr. Hartvig Huitfeldt-Kaas ut boka «Mjøsens fisker og fiskerier». Han gjorde anslag for fangster av blant annet hunderørret, ved å bruke årsomsetningen hos kjøpmenn som solgte fisken, intervjue fiskere og vurdere antall fiskere. Kjøpmann Bergseng på Lillehammer solgte rundt 2000 kilo per år. I dag blir det til sammenligning fisket opp cirka 200 kilo hunderørret per år i Lågen mellom Vignesbrua og Hunderfossen. I Mjøsa blir anslagene mer usikre, men Huitfeldt-Kaas anslår cirka 3000 kilo per år omsatt i fiskeforretningene i Hamar og Gjøvik. Så kommer all fisken solgt direkte fra fisker til forbruker og til eget forbruk i tillegg.

Fredrik Heitkøtter ga i 1981 ut en egen bok om hunderørreten. Han intervjuet gamle yrkesfiskere, fikk deres fangststatistikk og statistikk fra den tidligere Lillehammer Fiskeforretning. I perioden 1931–1963 er det sikker fangst i Lågen på 1750 kilo per år. Fangsten fra noen hundre andre fiskere kommer i tillegg. For Mjøsa antyder Heitkøtter årsfangster ved dreggfiske på 10.000 kilo fram til 1962. I dag rapporterer mjøsfiskerne inn fangster på rundt 1000 fisker og anslagsvis 2000 kilo per år, men det er fritt midtstykke i Mjøsa og frivillig rapportering. En god del fanget villfisk blir satt ut igjen.

I 1960 fikk Opplandskraft DA konsesjon på å bygge ut Hunderfossen på nærmere vilkår. Den regulerte strekningen nedenfor Hunderfossen fikk svært lav vintervannføring og ble mindre egna som oppvekstområde for yngel. Det heter i konsesjonen: «Kraftlaget plikter videre etter nærmere bestemmelser av vedkommende departement å sette ut yngel og/eller settefisk som kompensasjon for tap av gyte- og oppvekstplasser i vassdraget.»

Fra 1966 til 1978 gikk antall gytevandrere i Hunderfossen ned fra vel 500 til 70–80 fisker per år. Nye bunnivå var det i 1991, i 1999 og i år 2000 med 100–150 fisker. Sett i lys av at fangstene av hunderørret lå på et mye høyere nivå før reguleringen av Hunderfossen enn i dag, det klare pålegget i konsesjonsvilkåret om yngel/settefisk og den kritiske situasjonen bestanden har vært i flere ganger etter reguleringen, er det ikke rart flere reagerer. I rapporten «Forslag til strategi for bevaring og utvikling av bestandene av storørret», avgitt til Miljødirektoratet i juni 2020, sier et bredt sammensatt arbeidsutvalg at fysiske tiltak skal være førsteprioritet for å bedre status for storørretbestandene. Det gjelder for eksempel tiltak for sikker nedvandring forbi kraftstasjoner.

I Lågen fiskeelv reagerer vi på at fysiske tiltak ikke er utført eller vedtatt, før settefiskprogrammet avsluttes. For å bevare den unike stammen av hunderørret mener vi settefiskprogrammet må vurderes sammen med øvrige konsesjonsvilkår, og ikke isolert fra andre tiltak.