Gå til sidens hovedinnhold

Hemmeligheten i all hjelpekunst, del 2

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Familiens omsorgsarbeid og samspill med kommunale aktører. Refleksjoner etter 2020.

31. januar i fjor ble det publisert en doktorgradstudie av Oddrun Sortland ved Universitetet i Bergen. Studien har navnet «Fordeling av gaver og oppgaver. En praxeologisk studie av hjelpe- og utvekslingspraksiser mellom eldre med hjelpebehov, familiene og ansatte i kommunal eldreomsorg.» Den er verdt å lese.

Studien utforsker hvordan eldre hjemmeboende med hjelpebehov og deres familier innretter seg i hverdagen, og hvordan de samhandler og forhandler med ansatte i den kommunale eldreomsorgen.

For vår del ble 2020 preget av mye samhandling og forhandling med Østre Toten kommune.

Nyttårsaftenen 2020 hadde vi i familien en svak hjemmeboende på snart 92 år, og en på 90 år, som etter utallige sykehusinnleggelser endelig hadde fått innvilget sykehjemsplass. Det var nødvendig. I en tidligere artikkel her i avisa omtalte jeg dette som et smertefullt samlivsbrudd. Det var begynnelsen på slutten.

92-åringen ble igjen alene rett etter nyttår, og hun startet ikke bare et nytt år, men en helt ny livsfase. For første gang i sitt lange liv skulle hun lære seg å leve helt alene. Selvfølgelig var dette skremmende, ikke bare for henne, men for alle oss pårørende. Hun skulle ha en ny start.

I doktorgradstudien leser jeg at «å innta en aktiv og løsningsorientert holdning til egen situasjon, hvor man tar i bruk egne tilgjengelige ressurser for å være mest mulig selvstendig og selvhjulpen i hverdagen, ofte oppfattes som «den riktige» måten å innrette seg på ved sykdom og i alderdom.»

Som nærmeste pårørende ble det krevende å ikke overkjøre, underkjenne eller skjemme bort. Kan du forresten skjemme bort din egen mor på 92 år, som nettopp har mistet sin livsledsager gjennom mange år, og som ikke har gjort annet enn godt mot deg i hele ditt liv?

Hun skal ha en ny start, men trenger å bygge opp sin egen tro på og tillit til alt hun fortsatt er selvhjulpen med, og hun trenger trening i å be om nødvendig hjelp når hun selv innser det. Hun må øve seg i å ikke være for beskjeden. Over tid håper og tror vi at dette vil skape god trygghet, særlig når hun nå erfarer at hjelpen kommer når hun ber om den.

Starten på resten av livet skal også gjøres samtidig med et viktig sorgarbeid .

Som nærmeste pårørende må vi ta et nødvendig, men krevende skritt til siden, men fortsatt være i konstruktivt og godt samspill med det kommunale hjelpeapparatet. Mor må gjøre dette viktige arbeidet, starten på resten av livet, i størst mulig grad alene.

Torbjørn Dyrud sang så fint i begravelsen etter 90-åringen:

«Det er så tomt og rart å stå att her å vara helt åleine,

i gangen der du sto heng bære klæa for seg sjøl.

Men je klarer det læll, om det nærmer seg kvæll.»

Kommentarer til denne saken