En av de nye hersketeknikkene er å gi folk dårlig samvittighet eller kneble dem ved å henvise til klimakrisen / argumentere med at planer ikke er bærekraftige – nå også i plasseringen av nytt hovedsykehus. Trond Kjernli (Hamar) bruker dette i rikt monn i et debattinnlegg i OA der han er bekymret for utslippet av CO2 om nytt sykehus ikke blir bygget på Hamar! Han skriver; «Når det gjelder ansatte som skal på jobb hver dag, må sykehuset være i den absolutte nærhet. Da må man ned i 5-10 minutter med sykkel eller gange» – og selvsagt mener han da fra Hamar sentrum.

Ansatte fra vestsiden av Mjøsa synes fullstendig uinteressante, eller vurderes som skikkelige CO2-bomber. Frekkhetens nådegave er delt ut i rikelig monn på hedmarksida. Han fortsetter «Det er i så måte et håpløst argument at rv 4 skal bygges ut, og man kan rase fra Gjøvik til Moelv i 110 km/t. Da har man i alle fall ikke tatt klimakrisen innover seg». Vel – ved livstruende sykdom er kortest mulig vei til sykehus viktigst, en ambulanse i ny og ne i 110 km/t tror jeg ikke gir utslag på klimakrisen og jo nærmere sykehuset blir Hamar, jo lenger vei får ansatte og pasienter fra vestsida av Mjøsa. Han skriver også «de fleste av oss skal bare benytte sykehuset noen ganger i livet, så om avstanden er 10, 15, 20 eller 25 mil, spiller liten rolle». Feil – det kan være den ene gangen du blir kjørt med blålys som er avgjørende for liv eller død, og da er avstand og minutter helt avgjørende.

Jeg kan kjenne på utryggheten etter uttalelser fra byråkrater og politikere med utspekulerte formuleringer, tvetydige budskap, utsettelser, nedleggelser, omplassering av funksjoner, nedskjæringer, effektivisering, uoversiktlig informasjon – ja rett og slett, alt rotet i forbindelse med ny sykehusstruktur. Før, for et par tiår siden, hadde jeg full tillit til helsevesenet, til at sykehuset sto klar til å ta i mot meg, om jeg trengte hjelp. Vi «som har verdens beste helsevesen» – trodde jeg på. Slik er det ikke lenger. Jo, faglig sett er vi nok i toppsjiktet, om du er så heldig å få behandling, innen rimelighetens grenser, får ta i bruk nye medisiner som er forsket fram (om de ikke er for dyre), ikke blir utsatt for feilbehandling, eller er heldig å få en ambulanse når det haster. Nettopp dette føles ikke sikkert lenger, uavhengig av sykehusstruktur, den grunnleggende tryggheten er borte.

Vi skulle få nytt hovedsykehus i Innlandet for å slippe og bli «sendt som ei pakke rundt Mjøsa», men slik det nå er bestemt, legger vi opp til nettopp å videreføre dette. Spesialistsykehus på Moelv, men hvor Lillehammer vil jobbe for et utbygget og større akuttsykehus «hvor de fleste vil få hjelpen de trenger», uttalte Bent Høie. I tillegg sa han at «Lillehammer kan lett kommunisere med spesialistsykehuset på Moelv elektronisk». Hva er vitsen med nytt sykehus da? Hvem skal få lov å komme inn døra på Moelv og hvilke funksjoner skal dette sykehuset ha, om både ortopedi og indremedisin blir på Lillehammer? Skal vi som gjøvikensere/ hadelendinger / valdriser plutselig bli sendt til Lillehammer i stedet for Moelv? Har vi sagt fra oss elektivt sykehus og i tillegg ja til å reise 40 minutter til Lillehammer for akutthjelp, i stedet for 20 minutter til Moelv, for ikke å si 10 minutter som vi hadde til sykehus i egen by?

Hvilke funksjoner var viktig å få samlet på Moelv, som skulle bedre spesialistkompetansen for alle i Innlandet? Først i neste «fase» skal det diskuteres hvilke funksjoner de forskjellige sykehusene skal ha, det er bakvendt planlegging.

Det aller viktigste er å ha kortest vei ved akutt og livstruende sykdom. Skal en pasient med mistenkt hjerneslag eller hjerteinfarkt først til Lillehammer (40 min), om vedkommende må hasteopereres sendes tilbake til Moelv (+20 min)? Sikkert flere enn meg som trenger forklaring på hvordan finne igjen tryggheten i alt dette rotet.

Kjernli dagdrømmer om et null-pluss alternativ, hvor nytt sykehus bygges på Sannerud ved Hamar og at dette på sikt vil bli det nye hovedsykehuset. 30. mai skrev han mye av det samme og er ikke snauere enn at han konkluderer med; «dette vil være en velsignelse for pasientene! En velsignelse for de ansatte! En velsignelse for klimaet og i tillegg det beste for Innlandet» – intet mindre! Selvsagt ser han bort fra at det bor folk, det vil si, både ansatte og pasienter på vestsida av Mjøsa, de er ikke-eksisterende i Kjernlis framtidsprognoser.

Mer bredbent, egoistisk og lite tillitvekkende går det vel neppe an å presentere det.