Helseforetaksmodellen (HFM) er en absurd ordning. Den har i 20 år bidratt til en økonomifokusert ukultur i spesialisthelsetjenesten, hvor sykehusene konkurrerer om de mest «lønnsomme» pasientene. Styrt av pengemangel og en ekstrem tro på effektivisering, er nye sykehus bygd for små, hittil. I en «ond sirkel» skyves syke mennesker nedover i systemet, og her er også noe av forklaringen på fastlegekrisen. Staten er i jevnt sig angående nedskalering av sitt ansvar, hvor Staten også sikret seg plussinntekter gjennom en ufinansiert såkalt samarbeidsreform som straffer kommunen med store dagbøter for «overligging» på sykehus. Ikke «lønnsomme» eldre, med et komplekst, sammensatt sykdomsbilde, blir lett nedprioritert til lavere helsenivå.

Nye investeringer krever 1/3 egenkapital + lån + renter, og disse pengene tas fra pasientbehandling, noe som rammer drift sterkt. Et eksempel: Prestisjeprosjektet Gaustad, egenkapital 6 milliarder. Store kutt vil ramme OUS og også andre sykehus i Helse Sør-Øst, Innlandet iberegnet. Det bør ringe noen alarmklokker over Kjerkols løsning, som er en reduksjon av medisinske tilbud, opp mot 500 årsverk i OUS. Dette vil, blant annet ramme dagbehandlingen av barn med svært alvorlige psykiske lidelser (40 årsverk), og vil også ramme fødetilbud.

Et redusert antall ansatte går ut over dedikerte sykepleiere, leger og andre helseansatte, som brenner for sitt arbeid, men på grunn av unormalt høyt effektiviseringskrav blir syke, utbrent, oppgitte og går over i andre yrker eller til private tilbud.

HFM er en direkte årsak til oppblomstring av private tilbud, og baner vei for et todelt helsevesen. Det ropes høyt om mangel på kvalifisert helsepleiepersonell i framtida. Den markedsstyrte styringsmodellen, som betyr at alt skal gjøres raskest og billigst mulig, at effektivitet og økonomi er overordnet etikk, fag og omsorg, har ført til en kompetanseflukt fra det offentlige helsevesen. Et raknende system bidrar heller ikke til lysten å søke utdannelse innen faget.

Politikerne har satt seg selv på sidelinja i den enormt kostbare byråkratiseringen av norsk helsevesen, ref. Kjerkol, som overlater til helseforetakene (HF) å bestemme hva som skal kuttes av behandling. Antall administratorer og direktører har est ut, og konsulentfirmaer har grafset til seg skyhøye honorarer. Dette bør levnes oppmerksomhet i såkalte «budsjettkriser» og underbemanning i helsevesenet. At vikarbruk skal nektes, gjør heller ikke saken bedre. Underfinansiering av fastlegeordningen er et kapittel for seg.

Det er ellers verd å merke seg at under halvparten av helsebudsjettet går til medisinsk behandling.

Det er absurd at et uegnet system skal fortsette med sin makt over Sykehus-Norge gjennom sentralisering, nedleggelser og innstramminger. Dette er en villet politikk som støttes av både Høyre og Arbeiderpartiet, og fra sentralt hold er det visst «behagelig» å velte ansvaret over på helseforetakene. Vi ser at en statlig, ufattelig rikdom ikke skal bety noe for styringen av Helse-Norge. Det er bunnlinjen som teller.

Økonomifokus i sykehusene gir kommunene en stadig sterkere strøm av behandlingskrevende pasienter. Staten ikke bare «toer sine hender», men går bevisst inn for å nedskalere sykehusenes ansvar gjennom kontinuerlige kutt. Overlege ved OUS, Christian Grimsgaard, har vært opptatt av at økonomifokuset har tatt overhånd. («En ny organisering av sykehusene», Samfunn og økonomi, 2021, s. 45-53)

Det argumenteres ofte med at det ikke finnes noe alternativ til den pasientfiendtlige HFM. Spørsmålet er heller om Ap og H VIL gå inn for en bedre styring. Det er utarbeidet et godt alternativ til HFM, av folkevalgte fra ulike partier, sammen med en rekke dyktige fagfolk med god innsikt i – og erfaring fra sykehus: «Samfunn og økonomi», utgave 2, 2021, er i sin helhet viet HFM, i samarbeid med aksjonen: «Alternativ til helseforetaksmodellen». Det beste i denne, er at krav om stedlig ledelse og krav om å skille mellom investering og drift.

Stadig flere kutt i somatikk og psykiatri, gir så klart dårligere vilkår for behandling òg arbeidsforhold. En ny organisering må ta tak i behov òg de negative resultater reformen Helseforetak har ført til. En som tidlig var opptatt av at reformforberedelser var preget av et altfor høyt tempo, var Herfindal, 2004: «Veien fram til sykehusreformen.»

Helsestatsrådene ender gang på gang opp som «mikrofonstativ» for byråkratene. Vi trenger ny politisk styring, ikke en modell som behandler «problemer» med kraftige kutt.