Etter et par år+ av pandemien og de omfattende smitteverntiltakene ser vi at det har hatt betydelige ringvirkninger for samfunnet, for familier og for den enkelte av oss. Redusert sosial kontakt, helsemessige utfordringer og tap av trygghet, arbeid og inntekt er alle faktorer som påvirker den psykiske og fysiske helsen.

FN har vært observant og uttalte tidlig i pandemien at koronapandemien er mye mer enn en helsekrise. «Dette er en menneskelig, økonomisk og sosial krise.» Og sier videre; «Covid-19 angriper mye mer enn enkeltmennesker, det angriper kjernen i samfunnet, nemlig den sosiale menneskelige kontakten.» Vi som arbeider med veteraner fra krig og konflikter ser at effektene gjør seg gjeldende spesielt for dem som har utfordringer fra før.

Smitteverntiltakene har spesielt skadet den sosiale omgjengeligheten blant oss alle. Et slags ensomhetsvirus har bitt seg fast i samfunnet og vi må nok kjempe for å være klar for å ta del i det sosiale samfunnet med full styrke igjen. Vi har sett at dramatiske grep har blitt tatt under pandemien som nedstengningene, isolasjonen, distansering, reiseforbud, munnbind og kraftig vekst i arbeidsledighet. Resultatene av dette kan gi utslag i angst, personlig depresjon, ensomhet, frustrasjon, redsel, uro og panikk. Disse utslagene vil utvikle en stressfaktor i hverdagen. Vi vet at stress påvirker immunitet systemet vårt og vi blir mer sårbar også for andre sykdommer. Noen av smitteverntiltakene har vært nødvendige, mens andre har blitt innført som hastegrep uten noen form for konsekvensanalyse, spesielt når det gjelder de mentale effektene disse kan skape både på kort og lang sikt.

«Nesten en av tre sier de har fått dårligere psykisk helse under pandemien, og fire av ti er blitt mer bekymret.» Dette uttalte psykolog Henrik Haaland Jahren etter at de siste tallene kom på bordet fra Helsedirektoratet. Han sier videre at det er ganske klart at den mentale helsen påvirkes negativt av pandemien og de tiltakene som er innført. Pandemien har medført redusert livskvalitet for de aller fleste spesielt når det gjelder effektene av smitteverntiltakene. Utfordringen er; Savnet av den menneskelige kontakten. Kontakten som inneholder mange sosiale persepsjoner. Dette kan ikke elektroniske medier erstatte.

Dessuten ser vi at barn kan få varige begrensninger på sin samfunnsforståelse ved nedstengning av skoler, barnehager, klubber og liknende. Dette må vi ta seriøst da det er nettopp disse som skal videreføre samfunnets utvikling inn i framtiden.

Da er jeg glad for at regjeringen oppnevnte i mars i år en ekstern ekspertgruppe som skulle sammenstille all kunnskap om de mentale konsekvensene og tiltak som bør innføres for å møte framtidige utfordringer. Allerede i april kom gruppen med sin rapport og anbefaler over tretti hovedtiltak på kort, mellomlang og lang sikt. Tiltakene omfatter styrking av behandlingstilbud innen psykisk helse, samt en rekke tiltak og aktiviteter fra kommunene sin side for ivaretakelse av de med mentale utfordringer. Planen legger ikke bare opp til en umiddelbar handlingsplan, men også framtidige forebyggende tiltak som skal innføres. Spesielt fokuseres det på at de mentale konsekvensene bør ha en dominerende rolle i beredskapsarbeidet framover. Disse tiltakene, som burde vært utredet og framsatt tidligere i pandemien, er nå kommet og vi bør se fram til at de blir innført av regjeringen så raskt som mulig slik at de framtidige mentale effektene ikke blir glemt.