Handelspolitikken må gjøre det lønnsomt å redde kloden vår

Foto:

Av
DEL

Meninger


Tradisjonelle handelsavtaler bidrar til økte klimagassutslipp, økt bruk av antibiotika, utryddelse av dyr og planter, ødeleggelse av naturressurser og uakseptable arbeidsforhold i store deler av verden. Det må tenkes helt nytt om handelspolitikk for å stimulere til bærekraftig utvikling.

Norsk handelspolitikk er forankret i målet om å fjerne handelshindre og å øke internasjonal handel med varer og tjenester. Økt handel har gjennom flere tiår ført til økonomisk vekst og økt velferd i store deler av verden.

Nå står imidlertid verden overfor en rekke nye økonomiske, sosiale og miljømessige utfordringer. Disse er sammenfattet i FNs 17 bærekraftmål. Bærekraftmålene kan ikke nås med tradisjonell medisin. Ny medisin må til, også i handelspolitikken.

Norsk næringsliv er opptatt av bærekraft

Mat- og drikkenæringen, Norges største fastlandsindustri, viser stor vilje i å bidra til å nå bærekraftmålene. Norsk matproduksjon er underlagt strenge regler og standarder, er i den internasjonale toppdivisjonen når det gjelder bærekraft, og kan skilte med

· Lave utslipp av klimagasser

· God dyre- og plantehelse

· Lite bruk av antibiotika og plantevernmidler

· Strenge regler og høye standarder i arbeidslivet

· Miljøvennlig jordbruk som tar vare på biologisk mangfold, vannressurser og jordsmonn

Bærekraftig produksjon er imidlertid også kostbart. Anstendige lønninger og arbeidsvilkår gir høyere kostnader sammenlignet med produksjon under slavelignende forhold. Å bruke antibiotika og andre medisiner er billigere enn å investere i friske dyr gjennom langsiktig avlsarbeid. Investeringer i klimavennlige løsninger er også kostnadskrevende.

Handelspolitikken er en bremsekloss

Tradisjonell handelspolitikk sørger for at de som produserer billigst står igjen som vinnere. Norske myndigheter krever at importerte produkter ikke er skadelige for folkehelsen, men stiller få krav til hvordan den importerte maten blir produsert.

Per i dag har ikke Norge standarder eller krav til importerte matvarer med hensyn til bruk av plantevernmidler, antibiotika eller andre medisiner i produksjonen. Det er heller ingen krav knyttet til klimagassutslipp, dyrevelferd, dyrkingsmetoder eller betingelser for arbeidstakere.

Når kundene står foran to tilsynelatende like varer i butikken, så vil nok de fleste velge den som er billigst. Investeringer i bærekraft medfører da konkurranseulemper i møte med internasjonale produkter som ikke er underlagt de samme krav og standarder. Derfor virker dagens handelspolitikk som en bremsekloss i arbeidet med å nå FNs bærekraftmål.

Det må bli lønnsomt å produsere på en bærekraftig måte

Men noe er i ferd med å skje utenfor Norges grenser. EU har satt handel og bærekraft høyt på den politiske dagsordenen. Brüssel og medlemslandene diskuterer for tiden hvordan en kan utforme handelspolitikk og handelsavtaler som skal hindre import av varer som ikke er underlagt de samme regler og standardene som produkter med opprinnelse i EU. Flere EU-land, med Frankrike i spissen, går inn for å innføre en klimatoll på importerte produkter.

Politikere i EU har innsett at det må stilles krav både til egen produksjon og til import for å styrke klima, miljø, helse og sosiale goder. Det bør politikere i Norge også innse. Handelspolitikken må gjøre det lønnsomt å produsere mat på en måte som bidrar til å redde kloden vår.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags