Gå til sidens hovedinnhold

Grunnloven definerer ikke «lite inngripende»

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Høyesterett har i en nylig avsagt dom - gitt Nei til EU medhold i spørsmålet om å få prøve Acer-saken for domstolene. Dermed blir spørsmålet - har Stortinget og regjeringen brutt Grunnloven?

Et flertall på Stortinget har over tid etablert en praksis, hvor Norge avstår suverenitet til EU, under dekke av en udefinert påstand - om at vedtaket er «lite inngripende». Slike vedtak fattes med alminnelig flertall i Stortinget, med henvisning til Grunnlovens paragraf 26, andre ledd.

I Grunnlovens paragraf 1, heter det: «Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike». Grunnloven definerer ikke begrepet «lite inngripende». Har Stortinget med det valgt en forenklet arbeidsform for beslutningsprosesser - som det ikke finnes juridisk dekning for?

Grunnlovens paragraf 26 definerer Stortingets adgang til å inngå traktater med andre land, som eksempelvis med FN, Den europeiske menneskerettsdomstolen, NATO og lignende Slike traktater fremstår som folkerettslig forpliktende, men åpner ikke for å kunne avstå råderett, eller at overnasjonale organ kan gripe inn mot personer og virksomheter i Norge.

En FN-traktaten hindrer ikke Norge i å vedta de lovene vi selv vil. En dom i menneskerettsdomstolen betyr ikke at en norsk dom blir anket eller opphevet. Eksempelvis dømte Menneskerettsdomstolen Norge da Kamuran Kaplan ulovlig ble utvist fra Norge, likevel kunne Norge nekte han å komme tilbake. NATO kan oppfordre til å øke militærbudsjettet, men kan ikke tvinge Norge til å gjøre det.

Grunnlovens paragraf 115 setter vilkårene for om Norge skal kunne avstå råderett. I loven står: Stortinget kan med tre fjerdedels flertall samtykke i at en internasjonal sammenslutning som Norge er tilsluttet eller slutter seg til, på et saklig begrenset område skal ha rett til å utøve beføyelser som etter denne Grunnlov ellers tilligger statens myndigheter, dog ikke beføyelse til å forandre denne Grunnlov.

Videre at minst 2/3 av Stortinget skal være tilstede når saken behandles.

EØS-avtalen ble gjennomført i norsk rett etter denne lovparagrafen i 1992. Begrepet «et saklig begrenset område» i paragraf 115er av et flertall i Stortinget blitt til en bit-for-bit-politikk, hvor man overgir suverenitet på område etter område. Eksempelvis som da Norge sluttet seg til EUs energibyrå Acer, finanstilsynene og til en felles europeisk arbeidsmarkedsmyndighet. Nå står EUs fjerde jernbanepakke og EUs tredje energipakke for tur.

Det er definitivt på tide at Stortingets og regjeringen praksis for suverenitetsavståelse og selvråderett blir vurdert av kompetente juridiske organer.

I tillegg trenger å få en egen grunnlovsdomstol.

Kommentarer til denne saken