De fleste grendeskolene overlever nok også denne budsjetthøsten. Slik lokallagenes valgprogram for inneværende periode sier. Det er jo ingen som har gått til valg på et løfte om å legge ned skoler. Men i den økonomiske situasjonen kommunene og skolene står nå, må partiene også forklare hvorfor det er viktigere å opprettholde alle de fysiske skolene enn å frigjøre midler til å kunne satse mer på innholdet i hele skoletilbudet.

Dette må programkomiteene jobbe grundig med fram mot neste års kommune- og fylkestingsvalg. Kommunepartiene kan ikke fortsette å bli like overrasket hver gang kommunedirektørene foreslår en skolenedleggelse. Det er å stikke hodet i sanda.

Også lokalt må politikerne utfordres på, og ta stilling til helhet. Økonomien er jo slik at når noe skal prioriteres opp, må i praksis noe annet prioriteres ned, hvis ikke man plutselig skulle ramle over noen frie midler.

Disse diskusjonene har bare blitt tøffere i Vestoppland de siste åra. Det må partiene ta på alvor. Derfor må lokallagene også skissere for innbyggerne hvordan de realistisk, og ikke bare ideologisk vil finansiere det de ønsker å prioritere i fireårsperioden. Det er en gigantisk utfordring, men samtidig en forventning innbyggerne har til sine folkevalgte. Ikke minst er det en spennende realpolitisk øvelse, som strengt tatt alle og enhver burde ta del i på et tidspunkt i livet. Det er opplysende å prøve seg i en rolle med bredt samfunnsperspektiv, mens man må passere konkrete fartsdumper på veien.

Overordnet trenger grunnskolene mer ressurser. De trenger fagutdannede lærere og flere sosialfaglige ansatte. Det er ingen ting ved utviklingen som tilsier at barna godt kan utsettes for enda mer ostehøvling av skolenes tilbud og budsjetter.

Derfor må det være en hovedsak i neste periodes partiprogrammer å komme med langsiktige løsninger for hvordan skape det lokale handlingsrommet som må til for å prioritere grunnskolen enda høyere.

Hvis ikke vil grendeskolene fortsatt gå med hjertet i halsen inn i hver eneste budsjetthøst.