Glimt frå krigstida i Lauvlia og på Sinsen

1 Bildetekst  2 Bildetekst  3 Bildetekst

1 Bildetekst 2 Bildetekst 3 Bildetekst

Av
DEL

Det er tidlig på mårran 9. april 1940. Syster mi og je blir vekt ta a mor som med gråt i stemma, hikster fram at nå er det krig. - Vi skar tel Jaren, sier a, vi skar evakuere, skynd dere!

A Beit og je sutrer, men får på oss klæ’a og følgjer med a mor og’n far nerover trappa og ut tel en lastebil som er fullpakke med folk. Vi kommer oss opp på lasteplanet, kjører på Trondhjemsveien der det er tett i tett med biler og busser. Kolonnen beveger seg sakte langs Aker Sjukehus da vi hører en dundrende vond lyd og får se svarte tyske fly med gule hakekors like over oss. Piloten i ett ta flya er et maskekledd svart monster! Vi blir sååå redde, hølder oss for øra, legger oss ner på lasteplanet.

Etter en lang kjøretur kommer vi tel tel’n bæstefar på Jaren. Han sier at det ikke er trygt der, så vi drar tel Lauvlia, et lite bruk øfst i Moen. Flere ta skyldfolka våre kommer og dit, vi blir seks unger og mange vaksne. Det er stor kommers, unger som sutrer, vaksne som prøver å roa oss ner.

Om kvæld’n blir det lagt hælm over hele golvet i stua mot nord, så dyner, tæpper og puter. Der skar vi sova. Hele rommet er fullt! Det er støy og my styr før alle får roa seg.

Kjøkkenet er stort med langbord og svartomm i hjørnet. Der blir det laga my mat, digre gryter med lapskaus, - kaffe kokt på en stor kjele. A Tove, bare ett år, har akkurat lært å gå, svinser rundt, sætter hue opp i den kokende varme kaffekjelen og brenner ta seg no ta håret! Skrik og oppstyr, men såret er ikke alvorlig, heldigvis. Mor hennes, a tante Gudny, gråter nesten støtt, mann’ hennes, han onkel Peder, har reist i krigen! Han er offiser i den norske hæren og skar slåss mot tyskera.

En dag kommer det flere karer inn på kjøkkenet. Dom har nikkerser, anorakker og digre grå ryggsækker, det lukter tobakk og svette! Dom er på væg tel Ragnhildrud der det er samlingsplass for norske soldater. Ved det store bordet, blir det servert mat og kaffe. Je står nedven’n far og lytter tel alt dom prater om, hører mange rare, nye ord, - invasjon, okkupasjon, mobilisering, - nazister! - Tyskera kommer snart, sier non. Det er lagt ut sperringer ta tømmer ved bedehuset, jernbaneundergangen er tette att med stein! – Sabotasje! siar’n far, enda et nytt ord. Så hører je det rare navnet Quisling! Han har sagt på radioen at nordmenna må ta i mot tyskera og ønske dom vælkømmine!

Vi reiser inn att tel Sinsen og den høsten begynner je på skolen. Etter non få dager blir skolen ti’n tel lasarett, - skolen er «tatt av tyskerne», blir det sagt. Vi får undervisning i hema, - små grupper ta jinter sitter i hoppes med lærerinna ved store spisebord i diverse leiligheter, prøver å lære å læsa.

(Da vi var hos oss var je skamful for vi hadde to sovadivaner inne i stua, - sovarommet vårt var hybel tel arbeidskamerata hass far.)

Vi måtte fortsætta på Løren skole som lå langt unna Sinsen. Skolevegen var lang og vrien, je vart ofte omringe ta slæmme gutter som dytte og gjorde opp att etter meg forde je prate i nåsan, eller sa no på hadelandsdialekta, kom ofte hematt med både snørr og tårer i fjæset.

En dag vart je møtt i gangdøra ta a mor som ropte, med forferdelse i stemma: - Dom har skøti Wickstrøm og Hansteen! Mor mi sætte seg på en taburett i kjøkkenet, la henda over fjæset og bælja! Je sto ved sida ta, klappe a, prøvde å trøste.

En kvæld lærte je å en razzia var. Je sto ved sida ta mor mi inne i gangen og hørte lyden ta tunge støvler, skrik og stygge, tyske rop i oppgangen. Naboen vart arrestert! Kona skreik og bar seg, men ingen tørte å åpne døra og hjelpe a før alt hadde stilne.

Syster Berit og je vart ofte vekt ta ulende, illevarslende flyalarm, måtte få på oss klæa i en fart og fly ner alle trappen tel kjellar’n. Redde stemmer, unger som grein, klangen ta trinn på harde marmortrapper, skynd dere, skynd dere!

I det store fellesrommet satt vi unga inntulle i tæpper. Somme tider fekk vi no godt, epler, kaker eller knekk, - det holdt det farlige litt på avstand.

Dei vaksne sto i klynger og småprate tel – «faren over» signalet ljome, og alle kunne stiltre seg oppover trappen og inn i leiligheten att.

I september 1941 hadde je feber og en vond hærsbetennelse, låg og halvsvav på divan i stua da flere karer liste seg inn i rommet. Sjukdomsdøsen greip fatt i meg, og je vakne ikke før mannfolka gikk ut i gangen. – Åffer var dom her a mor? viske je. - For å høre nyheter frå London, svara hu, - dom stoler bare på det han Toralv Øksnevad sier, på norsk radio er det bare nazistpropaganda. Je var for tuskin tel å spørje å propaganda var, hørte bare etter å a mor forklarte. - Tyskera har bestemt at bare nazister får lov tel å ha radio nå. Alle andre må gi frå seg sine, og det skjer alfabetisk. Kara som var her, har etternavn som er før vårt, før N, veit du, Bjørklundskara, han Karsten Liaklev, han Einar Egge. Dom har levert inn radioapparata sine, og i mårra må’n far levere inn vårt og.

Det var et stort savn å vara uten radio, men far min kom ofte hematt frå fabrikken med nyheter som han viske om tel a mor. Øra mine sto på stilker, je hørte om bombing, om Churchill, om Nygårdsvold, Trygve Lie, Kong Haakon.

A Berit og je var ofte med når a mor gikk tel mjølkebutikken, hu måtte stå i ei lang, lang kø, og je måtte passe syster mi.

Vi leide en an, gikk bort tel matauk parsella, tok litt graslauk og non persilleblader som vi åt. Så rusle vi fram og telbars og vente på a mor. Da hu endelig kom med et par flasker mjølk i nettet, var a ofte sur og ergerlig. – Fekk bare to flasker blå skumme, sa og grein på nåsan.

Den 3. august 1942 kommer a tante Gunvor på besøk, - har med seg jordbær rett frå hagan og en bukett med erteblommer, - har erteblomster på jakkekragen og. - Nå skar vi feire kongens geburs, sa a. - Nesten alle på bussen hadde blommer og binderser på jakken sine, - tyskera og nazista vart nok ordentlig ergerlige i dag!


Artikkeltags