Gå til sidens hovedinnhold

Man skal ikke alltid tie

Artikkelen er over 3 år gammel

Du ser det på nettet. Du hører det på arbeidsplassen. Frykten. Fordommene. Hatet.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I kjølvannet av 22. juli 2017 gikk hundretusener av nordmenn i rosetog.

De sto opp for demokratiet, rettsstaten, humanismen, toleransen. De vendte ryggen til radikalisme og ekstremisme.

Daværende statsminister Jens Stoltenberg, la samtidig til: Som folk, som nasjon, skulle vi aldri vise naivitet.

Et stort flertall stilte seg bak det løftet.

Er det naivt, er det klisjefylt og lettvint å trekke frem dette seks år etter høyreekstremisten Anders Behring Breiviks angrep på Norge?

Det var kan hende naivt av Oppland Arbeiderblad å ikke forutse at plakatene og t-skjortene kunne bli kuppet av radikale bråkmakere under den islamkritiske SIAN-aksjonen på Jernbanetorget i Gjøvik for et par uker siden.

Men det er ikke naivt for en regionavis, en lokalavis, å vende radikalismen og ekstremismen ryggen, det hatefulle ordskiftet slike markeringer frembringer – og pusse støvet av fellesverdiene fra julidagene 2011.

Dersom det er naivt litt over seks år etter drapene på 77 mennesker, er det skjedd noe med Norge som det er grunn til å ettergå.

Kanskje er det nettopp i disse tider, når terroranslagene nå truer, når nasjonalister og nynazister marsjerer, at vi skal hente dem frem igjen.

OA trykket opp plakater fordi vi så at flere hundre mennesker kunne støte sammen på jernbanetorget i byen.

Vi sa at vi elsket Gjøvik, fellesskapet, mangfoldet, respekten for hverandre.

Det angrer vi ikke på. Det er en felles-parole om verdier, på tvers av parti-politiske skillelinjer, noe nordmenn flest kan stå bak.

Det naive er å tie, å la være å si noe, se en annen vei. Vi mener at hverdagsrasismen vokser. De radikale strømningene har nådd torgene, talerstolene, kafebordene.

Det er det verdt å si ifra om.

Det er et ansvar vi alle har: Å stå opp for fellesskapet. Våge å si mot når du hører hatefulle ytringer, stereotypier og faktiske usannheter - på jobb, på et utested, på nettet, i en taxi hjem på kvelden. I tillegg må vi redaktører, politikere og andre samfunnsaktører stå opp. Ta ordet. Bidra. Forebygge. For hatet, det vokser. Det som for seks år siden var helt "utafor" å si, er nå i ferd med å bli «helt innafor».

Det kunne like gjerne vært en radikal islamist-organisasjon som sto på Jernbanetorget.

Det kunne vært venstre-radikale eller nynazister som hadde marsjert i gatene.

Oppland Arbeiderblad hadde gjort det samme. Vi hadde tatt lederartikkelens bokstaver ut på en plakat, vist hva vi står for.

Det kan vi gjøre som en meningsbærende lokalavis. Det er vår rett, vår tradisjon. Det er som medieekspert, professor Jens Barland sier: Det er slikt en lokalavis skal drive med.

Det er også gjort før. For eksempel da nasjonalister og høyre-radikale innbød til markering i Fredrikstads gater. Da rykket Fredrikstad Blad ut. Også de trykket plakater.

Denne gang var det SIAN. SIAN sier organisasjonen er for rettsstaten, demokratiet, mot rasisme – og de hevder at vanlige muslimer er ofre for islam, en ideologi og ikke en religion.

Men på arrangementene, i sosiale medier og på nettsteder, uttrykker de indirekte rasisme, de indirekte oppfordrer til opprør, sier de ikke har tillit til verken folkevalgte ledere eller domstolens øverste dommere, de vrir ifølge forskere på fakta, slår alt av islam under samme kam.

Talsmenn bærer t-skjorter med «Fuck islam», de uttrykker at alle muslimene er onde, muslimer hater, vil drepe andre enn dem selv.

Det fordummer. Det sprer hat.

Det blir for oss feil å alltid fortie det. Noen ganger må det markeres. Noen ganger må det sies fra.

Straks vi ytret oss mot SIAN i Oppland Arbeiderblad, var e-postkassene og facebook-feedene våre fulle av hatefulle ytringer, skjellsord og regelrette trusler, fra kjente og ukjente nasjonalister, nynazister, sågar av lokale frp'ere og eks-frp'ere.

Blant ytringene er også en trussel som politiet for tiden etterforsker og som man mener er egnet til å skape alvorlig frykt.

Samtidig haglet det med facebook-poster og artikler fra nyhets-lignende nettsteder.

Her het det at OAs redaktør sto bak motdemonstrasjonen.

Her het det at OAs redaktør var kjøpt og betalt av Arbeiderpartiet.

Her het det at han har forbindelser til politisk ekstremistiske miljøer.

Slikt setter fotavtrykk på nettet, slikt smitter over på resten av ordskiftet.

Derfor må det besvares.

En klage mot nettstedet Resett er innlevert. Den skal behandles av pressens faglige utvalg, medienes etiske domstol.

Min eneste politiske bakgrunn er som kommunestyrerepresentant for Venstre på begynnelsen av 1990-tallet. Jeg har jobbet for en rekke ulike aviser, deriblant Svenska Dagbladet, for mange Sveriges viktigste konservative avis.

Jeg har jobbet for Forsvaret, som VG-journalist har jeg jaget norske venstreradikale spioner i Stasis arkiver. Jeg har avdekket Arbeiderpartiets gamle koplinger mot mot Overvåkingspolitiet, skrevet om nynazister og intervjuet innvandringsmotstandere.

Jeg arrangerte ingen mot-demonstrasjon, ledet ingen til vold og hat. Tvert i mot forsvarte jeg SIANs ytringsfrihet – også da tumultene truet.

Men det stemmer at min datter var på Utøya som AUF-medlem 22. juli 2011. Høyreekstremistens kuler var centimetre fra å treffe henne i hodet.

I ettertid skrev vi en bok sammen. I ettertid har vi tidvis deltatt i samfunnsdebatten. Hun tok en mastergrad i hvordan avradikalisere ekstremister i London.

Nå skal hun stå på scenen på Det Norske Teateret i stykket «Utafor». Der står hun som kulturelt kristen sammen med en sjiamuslim, en sunnimuslim og en jøde. De skal dele sine personlige historier. De skal dele sin kunnskap. De står opp mot hat og ekstremisme og for menneskeverd, dialog og kunnskap.

Som den nye Røde Kors-presidenten, generalløytnant Robert Mood, har sagt: Det er ikke islam i seg selv som er problemet. Det er radikalismen. Ekstremismen.

Jeg har flere muslimske venner. De fleste er lovlydige, de jobber og betaler sin skatt.

Norge trenger debatt. Både religiøst og politisk ordskifte utvikler oss. Det er utfordringer knyttet til islam.  Som det har vært, og i noen tilfeller fremdeles er, med kristendommen og andre religioner. Men vi fastholder at det å tie mot de de radikale og de ekstreme, det å stå taust å se på at hatet og provokasjonene sprer seg rundt oss, er en unnlatelsessynd.

SIAN fremstår som radikale. De ønsker en grunnleggende endring. Medlemmer har tatt avstand fra Anders Behring Breiviks handlinger, men flere har ytret det samme tankegodset, slik det fremkommer i avisene, i manifestet og i rettsreferatene. Uansett er talspersoner, slik de fremstod på torget i Gjøvik, med på å bygge opp under frykt, stereotyper og å fremme det hatet som gjør integreringen i samfunnet ennå vanskeligere.

I kjølvannet velter de brune strømningene frem, de som har lette løsninger for det meste. De som insisisterer på ytringsfriheten, men selv er skamløse nok til å innskrenker den for andre.

Vi valgte å si ifra da SIANs talspersoner slynget ut sine provokasjoner på Gjøvik, da vi alle fikk høre, kristne som muslimer, at vi er hjernevaskede idioter, at Norge er i ferd med å bli islamisert, at Sharia truer, at vi er i ferd med å få hodene våre kappet av, vi som er kristne, vi som er norske.

Det er ting å lære fra det som hendte på Gjøvik for flere. Men til syvende og sist står følgende fast: I Gjøvik er vi glad i byen vår. Vi vender hatet ryggen. Alt hat.

Fra vår side er det en grei konklusjon. Vi trenger ikke møte SIAN til debatt for å gjenta det.
 

Kommentarer til denne saken