Gå til sidens hovedinnhold

Kritikken av borgerlig avtale

Artikkelen er over 6 år gammel

Det har vært veldig mye negativ omtale av den borgerlige avtalen som kom i etterkant av lokalvalget. Jeg mener det er altfor mye av det, og lite fokus på hva som ville vært positivt ved det. Det er trukket inn tidligere ordførere, alle fra Arbeiderpartiet, som da har sagt blant annet at det er: «trist for Gjøvik». Vedkommende må mene at Gjøvik er ensbetydende med Arbeiderpartiet, Rødt og SV. De tidligere ordførerne sier med andre ord at Gjøvik er politisk ensrettet.

Vi stemmer alle på arbeiderpartiet i tro tradisjon, fordi våre foreldre og besteforeldre og deres foreldre gjorde det samme: Dette har vi gjort i snart 100 år, og det er jo da veldig trist at andre krefter enn Gjøvik får slippe til, selv om de måtte være borgere av Gjøvik de også.

Vi vil ha det samme, om og om igjen, men da får vi jo aldri vite hva alternativet kunne vært, og hva vi går glipp av. Noen ønsker kanskje ikke noen forandring, kanskje de aller fleste av oss; de anser AP som den desidert beste politiske kraften i Gjøvik, og ingen ved siden av og ingen over: Det er bare Arbeiderpartiet i Gjøvik, som har løsninger og politikk som gagner Gjøvik.

Derfor er det også ifølge disse tidligere AP-ordførerne trist for hele Gjøvik at noen andre får prøve seg. Men man burde i et demokrati tenke på de stemmene som aldri blir hørt: De som i alle år er blitt fortrengt, og må sitte utenfor å se på. De har jo sittet utenfor sammenhengende i 92 år, så jeg ble positivt overrasket over at vi skulle få noe nytt. I alle fall trodde jeg det, men nå ser det ikke så lyst ut lenger.

Selv om det kan se ut til at det ikke eksisterer noe alternativ til Arbeiderpartiets politikk som kan være bedre – dersom man skal man tro alle leserinnleggene her – så vil jeg påpeke at det er nettopp det det gjør. Man må ikke hele tiden stemme av gammel vane. Man kan altså også stemme på noe nytt og friskt; ikke bare det samme gamle om og om igjen. Det er jo selvsagt fullstendig lov, men det er også lov å revurdere og reflektere over sitt eget politiske standpunkt, og være selvkritisk. Sette spørsmålstegn ved egne forestillinger og politiske oppfatninger.

I alle fall lese andre partiprogrammer og sette seg inn i tingene. Men er det noe vits å bruke mye tid på dette, når man likevel har så liten betydning? Jeg refererer til «The paradox of voting», som det så fint heter på engelsk. Altså valgets paradoks: at en enkelt stemme har så utrolig liten effekt på resultatet, at mange føler det er bortkastet: De får jo ikke uttelling likevel.

Er jo ikke rart at valgdeltakelsen er så liten som den er. Det blir uinteressant å gå til valgurnene, når man vet hva resultatet blir omtrentlig uansett. Jeg visste lenge før jeg gikk til valgurnene hvem som kom til å få makten. Selvsagt kan jeg ta feil. Jeg håper jeg tar feil, men det ser jo ut som om vi skal ha det samme gamle om igjen.

Jeg ble svært positivt overrasket da det så ut som om andre fikk prøve seg igjen. Men slik det ser ut nå, ser det svært dystert ut. Og kommentarene på internett, flommet over av illsinte folk fra venstresiden, som klaget over det udemokratiske ved det som var skjedd. Udemokratisk? Er det udemokratisk at venstrepartiene mister makten etter 92 år sammenhengende? Er det udemokratisk at andre får komme litt til orde, og at deres stemmer blir hørt for en gangs skyld?

Det har også vært mange beskyldninger fra svært mange synlige og aktive venstreorienterte om at MDG-medlemmer er «uerfarne», og andre slike slengbemerkninger: Kan dette ha ført til et sosialt press på MDG som fikk dem til å vippe over til venstresiden? I skrivende stund har de altså brutt avtalen, eller ikke brutt sier de, men avtalen var ugyldig. Uansett: Det ser ut som her og nå, at de har vippet til venstre.

En god del arbeiderpartifolk har gjentatt personkarakteristikken av Senterpartiets medlemmer slik: «De er Judas-bønder». «Man kan aldri stole på Judas-bøndene» skriver de. Er dette voksent og diplomatisk ovenfor Senterpartiet? Burde Senterpartiet alltid danse etter Arbeiderpartiets pipe?

Senterpartiet eies jo ikke av Arbeiderpartiet. Senterpartiet er et sentrumsparti, som denne gang faktisk fikk til noe med sentrumspartiene. Høyrepartiene ville blitt i mindretall, så senterpartiet, og de andre sentrumspartiene, ville fått til svært mye. Men Judas er de altså: Senterpartiet. Er da Arbeiderpartiet Jesus? Og deres tilhengere Jesu disipler? Ut ifra kommentarene, får jeg inntrykk av at disse tror at dommedag er nær. Det vil bli kaos, av verste sort.

Jeg mener det er totalitær tankegang, å hevde at uten AP, så er Gjøvik fortapt. For det er mye av mentaliteten og det man hører når de røde taper valg; at alt kommer til å bli så forferdelig.

Ja, man kan få det inntrykket om at det står om liv og død. Men er det virkelig så ille? Sett fra min posisjon, så mener jeg det ikke er det. Jeg skulle gjerne sett noe annet og annerledes for en gangs skyld. Kanskje flere blir interessert i politikk i samme slengen? Hvem vet. Jeg ble interessert i politikken etter å ha funnet noe nytt og veldig annerledes. Tidligere var jeg ikke interessert i politikk, i dag er jeg leder i Oppland Liberalistene. Jeg tror ikke vi kommer til å få noen særlig innflytelse i dag, men vi ønsker å være en påvirkningskraft, for mer frivillighet, mer individualisme og mer frihet i samfunnet. Til slutt: Det jeg egentlig ønsker, er mer toleranse for andres syn, og mer åpenhet. Mer diskusjon. La alle stemmer komme til. Og sist men ikke minst: Ingen burde føle seg sosialt presset til å stemme på mindre populære partier. Det vi trenger er mangfold av ideer og tanker, for på den måten kan vi utvikle det best tenkelige samfunn sammen.

Kommentarer til denne saken