Torbjørn Furulund, bransjedirektør for helse og velferd i NHO Service og Handel, hevder i et innlegg i OA 17. september at det er «viktig at vi jobber for å styrke den velferdsmiksen vårt velferdssamfunn er bygget på». Han mener dette sikrer best mulige velferdstjenester i framtiden.

Nok en gang må vi «arrestere» Furulund, og påpeke noen momenter Furulund unnlater å nevne i sin iver etter å promotere nyordet velferdsmiks.

Begrepet velferdsmiks er et begrep som er konstruert fra aktører som ønsker at private skal tjene gode penger på å tilby tjenester betalt av det offentlige. LO Innlandet mener det er bedre samfunnsøkonomi at «overskudd» fra denne type tjenester skal brukes til å tilby bedre tjenester til fellesskapet, og ikke til profitt til eierselskaper.

At det finnes gode eksempler på gode samarbeid mellom det offentlige og private tilbydere av velferdstjenester er vi helt enig med Furulund i. Men det er også eksempler på det motsatte. Det er også en vesentlig forskjell i drift mellom ideelle og kommersielle aktører. Det finnes mange eksempler på små tilbydere som blir kjøpt opp av store, internasjonale velferdskonsern som ser at det er betydelig mer lønnsomt å kjøpe skattefinansierte velferdstjenester enn å investere i det ordinære næringslivet.

Furulund er tilsynelatende også svært opptatt av brukernes valgfrihet i sine innlegg om velferdsmiks. Furulund har derimot lite fokus på ansattes lønns- og arbeidsvilkår, og behovet for et anstendig arbeidsliv i fremtiden. Det er vanskelig for ideelle å nå opp i anbudskonkurranse med de store konsernene, og medfører også et press på ansattes lønns- og arbeidsvilkår, som for eksempel lavere pensjon.

NHO er i andre sammenhenger opptatt av betydningen av det organiserte arbeidslivet. I de kommersielle velferdstilbudene er det lav andel organiserte arbeidstakere. Vårt inntrykk er at en del av de private aktørene på dette området ikke er like opptatt av ansattes medbestemmelse, da virksomhetene har lavere andel med tariffavtale, enn i det offentlige. Den velferdsmiksen Furulund forfekter er derfor en utfordring, ja til og med en trussel, for den norske modellen, partssamarbeidet og det som er nøkkelen til hvorfor vi lykkes i det norske arbeidslivet.

Til slutt vil vi komme med en utfordring til landets kommuner, både til administrasjon og politikerne. Ja, vi blir stadig flere eldre, samtidig som færre er i arbeidsfør alder. Ja, den demografiske endringen vil merkes spesielt godt i småkommuner. Løsningen er ikke nødvendigvis å overlate ansvar og valgmuligheter for velferdstjenester til private tilbydere. Sats på utvikling av ansatte og deres kompetanse i kommunene.

Små kommuner kan styrkes gjennom samarbeid på tvers av kommunegrensene. Da vil vi sikre gode og likeverdige tjenester til alle innbyggerne, og ansatte vil yte og utvikle sin kompetanse på like vilkår. En bonus kan være at det blir lettere å tilby hele stillinger til ansatte i kommunene, da økt kompetanse gjør at ansatte kan brukes på flere områder.