Giftige og nyttige planter og litt om a tante Karen

Av
DEL

Når je går en tur og ser etter tysbast på våren, tenker je på a tante Karen som lærte meg så my om planter.

- Kom så skar di få vara med og se etter tysbast, sa hu tel oss onga når vårsola hadde fått styrke og varme i april. Vi gikk forventningsfulle bak a på en smal sti gjennom tett orrekratt langs den buldrende flomstore ælva litt nord for Præstkvennsbrua. Plutselig fekk vi se et raulilla planteunder som stakk opp gjennom gråtørre greiner og høstgammalt lauv. Vi fekk ikke lov tel å bryte ta kvister og ta med oss. – Bare se, men ikke røre, sa a tante og forklarte at den veksten er så giftig at krøtter kan døy hvis dom får i seg noen få blommer eller blader. Hu ville vi skulle bøye oss ner og trekke inn i oss den sterke dufta som minner om syrinduft.

Tysbast, Daphne Mezereum, betyr å dræpa. Buska og dei rustraue bæra er så giftige at dom kan ta livet ta et menneskje, og plantesafta kan gi sår og blæmer på huden. I gamle dager meinte dom at vondt kunne fordrive vondt og la tysbastbork på byller som trækkplaster. Da folk var mer overtruiske enn i dag, knytte dom tysbastkvister i rumpa på krøttera for å hølde trølldom på avstand og trudde at en kvist i lommen ville forhindre høggormbitt!

Da våren kom for alvor, og det var blåveistid, sa a tante at a ville ta oss med tel Rævberjet for å plukke blåveis. Vi gikk Langgutua oppover fra Fagerlundskolen, a tante Karen fyst og vi onga på rekke og rad etter a.

I gutua låg det gammelt, brongrått høstlauv ved skifersteinheller der blåveisknopper og skinnende mørkegrønne hjerteblad stakk opp. A tante Karen pekte og fortælte om det underet våren er. Så sa a at vi skulle ta et par blåveisknopper og eta dom. Det ville sikre oss mot sjukdom og mot høggormbitt, og gi oss hell og lykke gjennom hele sommar`n. Vi onga åt knopper og trudde fullt og fast på spådommen hennes.

Da vi kom tel Rævberjet, fekk vi lov tel å klatre oppover sleipe bergknauser for å se etter revehi. Vi flaug inn i tette einerkratt, titte bak kampesteiner, under grantrer og krabbe på alle fire tel dei mest bortgjømte søkka der vi var sikre på at rever hadde laga hi. Vi fant ingen, og je var litt skuffe. - Je ser ikke non rævhøl her je tante Karen, sa je. Det var da je hørte lattar`n som je enda husser. Den ljome og klirre, hu høldt seg på den store magen og lo og lo. Alle vi onga begynte og å skratte, og det vart ei morostynd der oppe i skaukrullen. Det gjorde ikke no at vi ikke fant no revehi.

På Folkvang der tanta mi bodde var det digre brennesleområder nerafor dynga. Syster mi og je sto og glåmte med åpen munn da tanta vår vasse rett uti neslekrattet, bøygde seg ner og nappe opp en hel haug ta dei usæle planten, med bare henda. – Gjør det ikke vondt a tante Karen, sa vi. – Jo da, sa a, men det går fort over. Brenneslen var mat tel grisa som høldt tel i grisehuset ved skråningen.

Syster Berit datt rett oppi non brennesler da vi lekte gjømsel bak utedoen en dag, hu bælja og a tante kom flygenes. - Hysj, hysj, sa hu, detta skar je ordne. Hu nappe tel seg en nava full med gras og løvetann og gnei det over blæmen. Det slutte å gjøra vondt nesten med en gong, men a Berit høldt seg langt unna brennesler etter den opplevelsen.

Da je vart støkkin ta en veps, jamre je meg og sa at det var såå vondt! A tante Karen fant non groblader, la dom over stikket og klæmte dom ner. Den intense smerten ga seg med en gong.

Groblad telhører kjempefamilien og var et legemiddel før i tida. Blada vart brukt som omslag på sår for å få dom tel å gro og på byller for å trekke ut verken. Det fins beretninger om dyr som har helbrede seg sjøl med groblad. Et sagn fortæl om en høggorm som var hardt skade, rulle seg inn i non groblader og vart god att på timen!

På vårparten låg vi onga på alle fire ved gardsplassen på Folkvang og drog opp skjøre, små karvekålplanter som a tante laga god suppe ta. Det var vel nesten som å koke suppe på en spiker, for det var nok god kjøttkraft, lauk og andre godsaker i suppa og. Men karvekålstuing eller karvekålsuppe med kokt egg er jøtt godt.

– Bjørnstjerne Bjørnson sa det sånn:

– Å som jeg lenges æfter karvekål! Jeg vil spise våren! Å spise røkelaks er ikke nok. Jeg vil ha mere vår mellom tænderne.

På skyggesida i skråningen bak Folkvang var det et stort område med Tyrihjelm. I august sto dom i fullt flor, - høgreiste med flikete blader og flotte lilla blommer oppover stengal. Blomma likner på gammeldagse hjelmer - derfor navnet Tyrihjelm! Det er mange lokalnavn, trøllhatt, regnhatt eller paddehatt, - her på Hadeland kalles planta lushatt. Før i tida vart det laga laka ta rota som vart brukt som middel mot lus - derfor navnet Lushatt

Kom hit skar di få se no rart, sa a tante Karen, åpne blommen forsiktig og tok ut to fiskekrokliknende nektargjømsler. Vi glåmte og beundre dei merkelige, tandre lilla kroka. Hu fortælte at planta før i tida ofte vart hengt oppunder taket i hus og sæterbuer for å skræme bort mygg, fluer og andre usæle insekter.

tt er ei ta dei aller giftigste planten i Norge. Gifta, Ancontin, er mest konsentrert i rota og er så farlig at bare 3-4 milligram kan vara dødelig!

Vanligvis hølder beitedyr seg langt unna lushatten, men det hender at ungdyr eter dei ferske blada og døyr ta det! I 1980 kreperte flere kyr i Gudbrandsdalen etter at dom hadde eti non blader.

I gamle dager vart gifta brukt på flere måter. Pulver laga ta rotstokken vart blande i åte for å ta livet ta bjønn og ulv, - i Russland kalles planta Ulvedød den dag i dag.

I det gamle Romerriket vart Anconingifta brukt tel å ta folk ”av dage” som det heter. Historikeren Plinius fortæl i ett ta sine skrifter at en embedsmann tok livet ta kona si ved å blande gifta i vin som han true a tel å drekke, og at han etterpå smørte dei mest intime kroppsdela hennes med samma gifta. Å huff, å huff!


Artikkeltags