Gerhardsens barn

STATSMINISTER: Einar Gerhardsen.													Illustrasjonsbilde

STATSMINISTER: Einar Gerhardsen. Illustrasjonsbilde

Av
DEL

Meninger

Det er veldig interessant å følge serien om Gerhardsen for en som er født i 1944 og som kan regne seg som et Gerhardsens "barn" ved å komme fra arbeiderklassen og vokse opp i etterkrigstida.Jeg var en del av et stort barnekull som nå er den mye omtalte eldrebølgen.I Hunndalen, der jeg vokste opp, var det ikke plass til alle i den gamle Blomhaug skole. Flere klasser fikk rom i uthuset til Ødegårdsbutikken som en provisorisk løsning inntil ny skole sto klar. Det skulle satses på skole! Vi lærte til og med engelsk fra 4. klasse. Det var noe nytt og spennende! Vi så jo på amerikanske cowboyfilmer og syntes det var stas å forstå lite grann av talen. I Hunndalen vokste vi opp med mange fritidsaktiviteter og manglet ikke noe være med på. Det var både barnelosjen, idrettsforeningen , guttemusikken og speideren. Det var bare å melde seg på! Frilek ute i skogen var det også mye av. Det ble mye cowboy og indianer. Da kullet vårt kom så langt at vi kunne søke på realskole og gymnas på Gjøvik, meldte plassmangelen seg igjen. Det var mange flere ungdommer som fikk mulighet til å ta høyere utdanning enn tidligere da Gerhardsens barn meldte seg på! På Gjøvik og Toten interkommunale høyere allmenskole, som videregående het den gangen, ble det nødvendig å sette flere klasser på kveldsundervisning. Jeg er blitt fortalt at lektoren som tok i mot elevene første dagen sto på forhøyningen sin ved kateteret iført sin lagerfrakk og gjorde det klart for nykommerne at den store tilstrømmingen førte med seg en del uønskede elementer. Litt av en velkomst for spente elever! Ikke alle ønsket Gerhardsens barn inn i utdanningssystemet, men de grep den nye muligheten som foreldrene aldri fikk. Høyskoler og universiteter ble neste trinn for mange. Det ble mulig gjennom ordninger med studielån og stipendier. For de som ikke ønsket å ta høyere utdanning, men heller komme seg inn i arbeidslivet ble yrkeslivet for arbeidere også mye bedre enn før krigen. Sterke fagforeninger bidro veldig til at folk fikk ei lønn de kunne leve av og bedre forhold på arbeidsplassene. Det var vekst og optimisme som gjorde at vi aldri var redde for ikke å få en jobb. Det moderne Norge var på gang fra 50-tallet og utover. Gerhardsens barn gikk på skole sammen med barn av bønder og borgere i de viktige ungdomsårene. Det bidro nok til at klassemotsetningene i dette nye samfunnet ble mye mindre enn de hadde vært i tidligere tider.Gerhardsens barn trengte også flere og bedre boliger. Det ble en skikkelig byggeboom utover 50, 60 og 70-tallet. Husbanken gjorde det mulig for folk flest å få seg en bra bolig til en overkommelig pris sjøl om det nok var tøft å greie renter og avdrag til tider. Det var nok mang en ungdom som overhørte samtaler om en anstrengt familieøkonomi og som ble litt engstelige. Det var også andre ting å engste seg for.Jeg hørte mye på radio, og da var det spennende men skummelt å høre nyhetene fra Koreakrigen. Den var imidlertid langt unna, men det som ikke var så langt unna var de sovjetiske atom- og hydrogenbombene som ble prøvesprengt i nord. Det var nifse greier som innimellom påvirket nattesøvnen til en guttunge på 50-tallet. Opprøret mot Sovjetmakten i Ungarn i 1956 gjorde også et sterkt inntrykk på en 12-åring. Det ble jo slått brutalt ned på, og mange ungarere flyktet, blant annet til Norge der de ble tatt godt i mot. Det sterkeste fikk jeg imidlertid oppleve som 18-åring på rekruttskolen høsten 1962. Da kom Cubakrisen med stor fare for full konfrontasjon mellom Sovjet og USA / NATO. VI fikk utdelt skarp ammunisjon og begynte å patruljere ammunisjonslagre og leieren. Om dagen, utenom patruljeringen, satt vi på brakka og hørte på radio. Det var fryktelig spennende. Snur de sovjetiske skipene med sine atomraketter eller kjører de på mot Cuba? President Kennedy hadde stilt ultimatum: Snu, eller så smeller det!Heldigvis snudde skipene, og krisen ble avblåst. I ettertid har ekspertene sagt at verden aldri har vært nærmere en atomkrig. Til tross for kald krig og alt som fulgte med den, så fortsatte velstandsutviklingen i Norge. Gerhardsens barn kom i jobb og ble nok en veldig produktiv generasjon som bidro godt til verdiskapningen. Mange av oss ble teknologer og fikk bidra til, og oppleve en utvikling kanskje uten sidestykke i historien.Foreldregenerasjonen hadde nok et tvisyn på at sønnene ble ingeniører og sjefer.Et eksempel: Hugo Nordrum var en profilert fagforeningsmann på Raufossfabrikken og Raufosspatriot på sin hals. Han var også svært slagferdig. På begynnelsen av 80-tallet gjennomførte NITO en politisk streik på 1 time. Den avfødte følgende kommentar fra Hugo: Ja, da gjør itte ingeniøra noe gæli den stunda. Detti vil fabrikken tjene på! Det var nok ikke langt unna at far kunne ha sagt noe lignende. Han viet nesten all fritida si til arbeiderbevegelsen på forskjellige arenaer slik som fagbevegelsen, lokalpolitikken og samvirkelaget. Da han omsider fikk seg bil, ble det mange turer på mor og far. Vi pleide å skøye med han om at han ikke reiste på ferie men på studieturer for å se på samvirkelag rundt om i landet. Alt i alt var han nok veldig fornøyde med utviklingen i landet fra den tida på tidlig 50-tallet da han hadde ansvaret for å dele ut matlapper til trengende familier i Vardal til det han opplevde av sosial trygghet utover de neste 10-årene. De fleste av oss som kan regne seg som Gerhardsens barn har hatt et godt liv med økende velstand og gode sosiale ordninger. Vi har mye å takke for! Det er imidlertid et tankekors at velstandsutviklingen vi har bidratt til viser seg å forårsake et klimaproblem på kloden vår som slett ikke er bra. Våre barnebarn og oldebarn kan dessverre få hendene fulle med å rydde opp. Jeg er likevel optimist og håper at verdens og Norges ledere innser alvoret snart og tar skikkelig tak. Hvem melder seg på for å vise veg på en kraftfull måte slik Gerhardsen gjorde for oss?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags