En liten gullklomp som ligger i en fyrstikkask i en skuff, er det eneste je har ta det edle metallet. En gullgraver i Montana ga den tel meg en gong på 1960 talet da je og familien var på campingtur i USAs «Ville Vesten». Vi var leie ta å slå opp teltet på vanlige, overfylte campingplasser, - ville prøve å finne et stelle langt unna travel allfarvæg og kjørte oppover ei smal, kronglete fjellgutu, oppover og oppover, rundt mange svinger med ei buldrende elv på den eine sida og stupbratte fjellsider på den andre. Non passende leirplass fant vi ikke, det var alt for ulendt. Unga var utålmodige, hadde begynt å krangle, og je var ganske sur på sjåfør`n. Det var ikke no trivelig stemning i bilen, - heller nokså ampert.

Ingen snuplass fantes, vi var «past the point of no return», og det begynte så smått å bli mørkt. Plutselig, åpne landskapet seg, - vi kjørte inn på en gardsplass med flere små hus, og litt lenger oppe i heia såg vi et slags stillas ta tre med non merkelige vassrenner.

Flere unger, og et par – tre vaksne, kom ut ta ett ta husa. Dom såg forskrekke på oss og nærme seg ganske forsiktig. En mann hadde revolver i beltet og cowboyhatt på hue! Å var det vi hadde kømmi tel?

Etter å ha forklart åffer vi hadde forville oss så langt oppi hutiheita, vart vi ønskje vælkømmine og fekk lov tel å slå opp teltet på gardplassen. Unga mine kom i prat, og i lek, med unga som bodde der, og etter hvert vart stemningen riktig så jovial og koselig. Vi vart bedt inn i huset og fekk servert et måltid gammaldags «cowboymat», bacon, eggs, stekte poteter, cornbread og hemlaga øl. Det var ganske mange menneskjer i det væsle kjøkkenet, for bæsteforeldra hadde og kømmi for å se på turista som hadde forville seg så langt tel fjells. En gammaldags storfamilie bodde på det tunet, dom hadde ei ku, griser og høner, og i hagan grønnsaker ta mange slag.

Å livnærte dom seg med? lurte vi. Jo dom grov etter gull! Vi fekk høre historia om oldefaren som hadde vørti rik da han fant ei hovedåre ta gull der en gong på 1800 talet. Han hadde bygd opp ei gullgraverbedrift og hatt flere i arbeid. Peinga han tjente hadde han skusle bort på fyll, hovedåra hadde vørti borte, og han hadde fløtt vekk med vanære og fattigdom.

Men eiendommen telhørte familien, og han som dreiv virksomheta nå, var på leit etter hovedåra som oldefaren hadde miste. I mellomtida fant gullgravar'n, med hjelp ta kjerring og svigerfar, nok gull tel å læva ta. Det var ikke no luksusliv, men profitt nok tel å hølde kreditora på avstand.

Vi fekk se åssen renner med grus og vatn virke, små klumper med gull låg att etter at sanda hadde vørti silt bort. Der og da fekk je altså den væsle gullklompen som ligger i skuffen med det rare i!

----------

I Colorado var det mange nedlagte gullgruver, og i Cripple Creek, en liten by langt oppe i Rocky Mountains, var det ei gullfebertid i non år. En mann fant ei rik gullåre der i 1890, og Independence Lode vart en ta dei største i USA. Tusener ta håpefulle strømme inn i området, i 1900 var det 10 000 innbyggar der. Svært få vart rike, for bare dei sterkeste greide å kara tel seg nok gull tel det. I byen voks det fram mange slags forretningsforetak, - butikker, hoteller, barer og bordeller, flere prostituerte livnærte seg der.

En gong braut det ut en koleraepidemi. Dei fleste gullgravera vart sjuke, og da jinten på bordella fekk nyss om det, pakke dom eiendela sine og slengte seg på den fyste vogna som gikk derifrå. Men en ta jinten, a Mollie, skjønte at dei sjuke mannfolka trengte non som kunne stelle for seg. Hu reiste ikke, drog tel huset der dei aller sjukeste låg, stelte dom, trøste dom og vart regne som gruvesamfunnets Florence Nightingale. Mange ta pasienta døyde, men a Mollie vart ikke sjuk.

Etter at koleraepidemien var over, begynte hu å leite etter gull sjøl, og en dag fant a ei rik åre! Non ta gullgravera som hadde overlevd koleraen, hjerte a sånn at a fekk omsætt gullet sitt. Hu Mollie fant og andre mineraler, blant andre et metall som ingen visste å var den gongen, men som fekk navnet Molybden etter den snille dama. Hu vart rik, fant kjærligheta og vart gift med en som a levde lykkelig i hoppes med resten ta livet!

---------

Det er no som heter dansen rundt gullkalven, og det er mange, tel og med i Norge, som svinger seg rundt den kalven den dag i dag. Opprinnelsen stammer frå Andre Mosebok da Aron, bror tel Moses, overtala Israelsfolket tel å laga en gullkalv som dom kunne telbe mens broren var oppe på fjellet for å ta i mot steintavlen med dei 10 bud.

Arnulf Øverland har skrivi et artig dikt som beskriver den hendelsen:

Da Moses var blitt borte

og han ikke kom tilbake,

samlet folket seg om Aron,

han som gikk med farget skjorte,

og var deres eldste prest,

og som kjente guden best.

Og de truet ham og sa:

Denne guden som du dyrker,

vil vi ikke lenger ha!

Han har plaget oss med pest,

med giftige kryp og med slanger,

alt for mange ganger.

Han har bare ledet oss vill,

med sin sky og med sin ild!

Vi vil ha en gud som skjønner

våre ofringer og bønner,

som kan se oss og som

vi kan føre med oss.

Han skal føre oss tilbake

til vår barndoms grønne Gosen,

landet med den våte muld,

lag oss nu en gud av gull!

Nu vil vi ha mat og drikke,

ut i ørknen vil vi ikke!

Kilde: Google