Det var en gong for lenge, lenge sea at `n Jens Dølerud gikk omkring på Øståsen og lette etter et par sauer som ikke hadde kømmi hematt den høsten. Han hadde gått hemanifrå tidlig på dagen og sagt tel kjæringa at a ikke måtte bli redd hvis `n ikke kom hematt den kvæld`. - Det kan hende je legger meg i løa på Skålsætra og sover der, sa `n.

Han hadde strevd seg fram gjennom myrdrag, skaukruller og steinrøyser uten å finne non sauer. På Kortungen hadde `n vøri innom og spørt om dom hadde sett non. – Je trur nå helst at huldrefolket har ti saua dine je, sa kjæringa der. - Han Pål Kjonerud såg ei huldrejinte ved Skålsætra her en kvæld. Hu forsvant visst bortover mot Fagerberjet, men han hadde sett rompa hennes og vørti skræmt. På Hengelysætra vart friar`n tel budeia søkk borte ei sommarsnatt for mange år sea, og det vart jo sagt at han hadde vørti ti`n inn i berjet!

Han Jens vandre rundt i myrdraga ved tjennet den æftan og lokke på saua, og det hadde så vidt begynt å mørkne da `n var like innunder Fagerberjet. Der vart`n vàr no som glitre så bjart nerafør en kampestein, gikk bortåt og fekk se ei sprudlende vassølle som han aldri hadde sett før. Han bøygde seg ner, fylte trekoppen med fristende, klart vatn og slurpe i seg. Trøttheta kom sigendes innover`n, - han la seg ner i lyngen med hue på sekken og døste ei stynd.

Da `n vaktne hørte`n bjelleklang som ringle så vart og fint, og så fekk `n se ei jinte som sto ved sida ta en ta saua han hadde lett etter. Jinta smilte tel `n og viske at `n skulle følgje med så skulle hu hjelpe`n med å finne den andre sauen og. Hu snudde seg mot bergveggen og gjorde tegn tel at han skulle komma bortåt. - Kom hit nå, så skar du skar få vara med meg inn i berjet det blå! nynnesang jinta. Ekkoet svara: - Kom hit, - kom hit, - hit, hit, - berjet det blå, - det blå, - det blå! Han Jens vart helt betatt ta ekkoet og ta stemma hennes, den hadde en så forlokkende klang. Han gikk som i ei ørske og såg at ei slags dør åpne seg i berjet. Han følgte etter jinta, gikk like bak a, drog tel seg angen hennes og stiltre seg forsiktig framover.

Plutselig åpne det seg et landskap frammafor aua hass, et vakkert område med dei frodigste grønne engen han non gong hadde sett. Det var lyse dagen, og sola skein så varnt og så bjart at han nesten vart blinde. Så fekk `n se en gard med et par uthus rundt et tun.

Jinta gikk bort tel våninghuset, åpne døra, snudde seg og sa at `n skulle vara med a inn. Akkurat da såg `n Jens at den jinta var smellvakker. Hu hadde lange, lyse fletter, var raulett med blå auer og smilet hennes strålte mot `n. Hu hadde ei brosje på bringa, og han la merke tel dei yppige brøsta som var godt synlige under blusa. – Je heter Asta, sa a, - og je vil at du skar læva i hoppes med meg. Han Jens vart helt viljelaus, men kroppen hass gjorde alt det huldra ville den natta. Han skjønte jo at det var ei hulder som hadde ti`n med seg inn i berjet. Kjæringa og onga heme på bruket glømte`n helt, - han vart varanes i huldreverda, var som forhekse, gjorde det han vart bedt om dagen og trivdes i elskovsrus om natta. Kurompa kunne nok vara litt i vægen under elskovsleken, men hvis a Asta merke det, skyndte a seg og kaste den langt oppover ryggen.

Småbrukar`n frå Dølerud arbedde på frodige jorder, stelte kuer som var større og sauer som var feitere enn non han hadde sett i bygda.

Det var støtt sommar i huldreverda, blomma på grasbakken hadde gildere farger, blåklokken var blåere, villrosen dufte så vidunderlig at `n følte seg helt ør hvis han gikk forbi et klongkjerr. Graset var frodiggrønt, og raukløvar`n som kuen og saua gomle i seg hadde en bjartere raufarge.

Han Jens vart fort vant tel å vara i huldreverda, likte seg godt og tenkte ikke på at han hadde hatt et liv i hoppes med kjæring og onger.

Men en dag sa huldra at hu syntes han skulle dra hematt. - Tida er inne, sa a. Hu gikk i hoppes med `n og førte `n ut att tel mennskjeverda. Han sa farvel med sorg i hjertet og sa at `n ville komma tel bars att etter ei stynd.

Da `n tusle nerover stien mot Dølerud, kjinte`n at ryggen var vond, og at knea var stive sånn at han måtte gå jøtt forsiktig. Han fant seg en kjepp som `n støtte seg med og stavre seg nerover bakka.

Ved småbruket la `n merke tel at granskauen rundt huset hadde vørti så høg, at uthuset var falleferdig, og at våningen trengte oppussing og beising. Han åpne døra tel stua og fekk se et lutgammalt krokete kvinnfolk som satt og spant ved en rokk. - Der er du endelig! sa hu,

- vælkømmin hematt! Da skjønte `n Jens at han hadde vøri borte jøtt lenge, for det var kjæringa hass som satt der! Så fekk`n aue på speilbilde ta en gammal mænn i glasruta, lurte fælt på åkke det kunne vara og fekk seg et støkk i livet da`n skjønte at det var seg sjøl han såg. Han hadde og vørti eldgammal!

Dei to gamle bodde i hoppes på den vesle plassen så lenge dom levde. Opphøldet hos huldrefolket levde sitt eget liv inne i mænn` og var som en vakker drøm. Men den drømmen høldt `n for seg sjøl. Kjæringa eller folka på Kjonerud, Iversrud og Kortungplassen fekk aldri non gong væta at `n Jens Dølerud hadde bodd i huldreverda i hoppes med et vakkert huldrekvinnfolk i mangfoldige år.