NRK P2s Ekko brakte en formiddag et intervju med to jenter på 14 om klima og klimaengasjement. De to var litt usikre på hvor engasjert de egentlig var, men de var «i alle fall mer engasjert enn tidligere generasjoner». Det er det nok noe i, men ligger forklaringen i generasjon eller alder? Min generasjon, den som si stor grad styrer og har styrt den de siste årene (Støre, Stoltenberg, Solberg, Obama, Sarkozy ...) sleper beina etter seg, og må tåle klar tale fra Greta Thunberg og Penelope Lea. Ikke rart ungdommen er oppgitt over oss!

Men stopp litt - var ikke vi også unge og engasjerte engang? Og var ikke miljøkrise og miljøspørsmål blant de spørsmålene som opptok oss mest? Vi var fjortiser midt på 70-tallet. Da var det allerede over ti år siden Rachel Carson hadde utgitt boka Den tause våren, om hvordan kjemiske sprøytemidler i jordbruket drepte insekter og fugler og forgiftet miljøet. I 1971 organiserte FN sitt første Naturvernår, og året etter formulerte Romaklubben er krass og veldokumentert kritikk av vekstsamfunnet i rapporten Grenser for vekst.

Samme år kom Erik Dammann med boka Framtiden i våre hender, som utløste den kraftigste grønne bølgen Norge noen gang har opplevd. Jeg husker jeg var med mamma på et foredrag av Dammann. Han sådde noen frø som sprengte seg fram, og har vokst i meg siden. Miljøengasjementet var sterkt gjennom hele 70-tallet, og ytret seg i studiesirkler, samfunnsdebatt, aksjoner mot bilisme og utbygging av fosser.

Generasjonen som allerede nærmet seg slutten av tenårene den gangen, var nok de mest aktive. En ganske stor gruppe tok konsekvensen av kritikken av det miljø- og menneskefiendtlige samfunnet, dannet kollektiver og flyttet på landet for å frigjøre seg og leve i pakt med naturen.

På 80-tallet fortrengte høyrebølgen den grønne bølgen, men Tsjernobylulykken i 1986 og opprettelsen av FNs Klimapanel i 1988, minnet oss om at samfunnet var på kollisjonskurs med naturen, og skapte et nytt, sterkt miljøengasjement.

Nå har vi klippet håret, skiftet sandalene med pensko og teskjorta med dress og slips. Vi (altså min generasjon) styrer verden, i politikk og næringsliv. Stort sett veltilpasset, så veltilpasset at vi er redde for endring, og bruker mer energi på å finne unnskyldninger for å fortsette med stø kurs, enn på å høre på ungdommens krav om kursendring. Men vi vet, fordi vi alltid har visst det, at det systemet vi er så veltilpasset i, driver rovdrift på mennesker og natur.

Vi vet, men vi sier det ikke, at vår framtid en gang så lysere ut, enn den vi har forberedt for våre barn. Vi ble kalt dessertgenerasjonen. Vi har spist, er mette og nyter konjakken til kaffen. Min generasjon har altså ingen unnskyldning om vi er blitt samfunnets støtter og lukker ørene til ungdom som roper at det haster.

Vi er ikke generasjonen som ikke visste, eller ikke engasjerte oss. Vi er generasjonen som sviktet engasjementet vårt.