Nok en gang er det uro om framtidig skjebne for hovedveiene sørover i tidligere Oppland fylke. Det er det grunn til å undre seg over: Det må tilskrives de uheldige politiske vedtak som flertallene i Gjøvik, Østre Toten og Vestre Toten fattet i sine kommunestyret for drøyt 20 år siden, nemlig en prioritering og storsatsing på riksveg 4 som hovedferdselsåre inn til hovedstaden og markeder i Sverige og Europa. Det var framfor alt Gjøviks daværende rådmann Reinert Seljeskog som frontet og organiserte dette framstøtet for rv4. Det gjorde han og hans mange medspillere innenfor politisk etablissement og administrasjon i disse tre kommunene til tross for at de stilltiende var fullt klar over at dette ville føre til at en fv33- opprusting sørover dermed ville gå en svært langdrektig og usikker framtid i møte.

Ser vi i dag hva som så har skjedd med rv4, er det sannelig ikke mye å juble over. Varemerket for det som er gjort, er noen mindre strekninger med kvasimotorveistandard. Ellers ligger det meste av rv4 fortsatt som den har gjort de siste 50 år: Smal, svingete og med flere strekninger gjennom tettbebyggelse. Dessuten lider rv4 av sin egen akilleshæl Lygna-åsen som med sine mange høydemetere gir hyppige tilfeller av farlige kjøreforhold høst, vinter og vår. Faktisk videre opprustning er i skrivende stund heftet med mye usikkerhet. Her har det naturlig nok vært mangfoldige og dels stygge ulykker.

Fv33 sørover har hele tiden vært manges stilles, favoritt, blant annet i næringslivet, og da særlig i lastebilbransjen. Men med unntak av noen kilometer med ordinær vei og tilhørende gang- og sykkelsti samt Falkentunellen har det ikke skjedd mye med denne ferdselsåren sørover. Hadde beslutningstakerne i Gjøvik ØT og VT valgt å fronte fv33, ville man ha slått flere fluer i en smekk: En trasé med gunstig topografi og vær (lite snø og isdekke i den kalde årstid), utenfor tettbebyggelse samt direkte påkopling til E6 ved Minnesund.

Alternativt kunne en trasé lagt over og eventuelt delvis gjennom Totenåsen vært et utmerket alternativ, blant annet med rask tilkomst til Gardermoen og E6. Dette alternativet, som kanskje var det aller beste, og i den grad det i det hele tatt kom til verden, ble dessverre slått ut med badevannet da lokale politikere i sine respektive kommunestyrer stemte for rv4 i stedet.

Noen vil sikkert innvende at det er lett å komme med etterpåklokskap. Men faktum er at politikerne og administrative ledere i Gjøvik, ØT og VT i sin tid utmerket godt visste hvilke følger deres prioritering av rv4 ville få. Utfallet har vært svært stusselig.