Dette er ikke et politisk innlegg, men et nødskrik på vegne av mange organisasjoner om i høyeste grad er frivillige, og er med og gjør det norske samfunn til verdens beste sted å leve og vokse opp i.

Vi er nå i starten av frivillighetens år. Egentlig bør vi juble over at vi har fått vår egen innsatsmarkering. Men årsstarten er blitt en blandet fornøyelse. Mulig at jeg skulle ventet til litt senere på året før jeg sendte dere mine refleksjoner.

Jeg har tittet litt på utgiftsregnskap for noen frivillige organisasjoner, og sett spesielt på utgifter som kommer, uansett hva vi ellers måtte ønske. Men akkurat nå vil jeg kun forholde meg til de utgiftene som merkes vintertid: varmekostnadene. Ikke alle frivillige organisasjoner har privateide lokaler, der strømutgiftene kan bli «subsidiert» via strømstøtte fra det offentlige, eller bruker offentlige eide lokaler, der leieprisen kan bli «nullet ut» i en krisesituasjon. Kanskje er det bare unntaksvis at frivilligarbeidet har slik tilgang til lokaliteter.

Det finnes et enormt stort antall foreninger med klubbhus, samfunnshus, speiderhus, mindre – og store idrettslokaler, og frittstående lokaler og leirsteder som finansieres av milde gaver, frivillige kontingenter, og noe støttebeløp fra andre «støtte-enheter» . Og disse beløpene/inntektene er oftest i sin helhet allerede baket inn i drifts- og aktivitets-budsjettene.

Jeg har sett på et par av de ankomne strømregningene for utløpet av 2021, og fikk umiddelbart et sjokk. En økning på fra 100 til 500 prosent er mye prisstigning å kalkulere med fra det ene året og til det neste.
Og hva gjør man da? Det er ikke mange slike lokaler som berger innetemperaturen med bruk av god gammel vedovn. Heldige er de som har slik mulighet. Og vanninnstallasjoner, toaletter og kjøkken som stort sett bør finnes i alle slike lokaler må holdes temperert. Ellers blir det bare en ny utgift, investering/reparasjon med videre, og i ettertid garantert økt forsikringspremie.

Regningene må betales, ellers inkasso eller konkurs. Det er andre utgifter som også må betales av samme grunn, som i de fleste tilfeller er obligatoriske: Vei, vann, kloakk, renovasjon og selvsagt forsikring.

Må vi redusere aktiviteten?? Øke kontingenten? Starte kanossagang til velvillige mennesker og støtte-enheter ?
Elektrisk strøm er jo i dag en 90 prosent offentlig eid produksjon. Det er en offentlig inntekt med fortjeneste (og selvsagt også forretningsmessig beregnet driftsutgift). Faktisk er dette en del av infrastrukturen, i likhet med vann, kloakk og renovasjon.

Må vi bare legge ned? Hva da med eksempelvis barn og ungdom som blir «satt på gata» fordi den frivillige organisasjonen ikke har mulighet til å drive aktivitetene videre? Det vi da kan forvente på litt sikt er en eksplosjon i sosialbudsjettet.
Er dette framtiden, mens det offentlige Norge tjener rått på strømprisen, flere ti-talls milliarder? Kan det norske samfunn akseptere dette?

Jeg bare sitter her og undres om at frivilligåret er i ferd med å bli året da mye av den frivillige innsatsen forsvant i motsatt retning av strømprisen. Jeg er vanligvis uforbederlig optimist – og tror i den lengste at min frykt er ubegrunnet. Men tankene gnager meg innvendig.