Gå til sidens hovedinnhold

Fremtiden står på spill om vi ikke møtes ansikt til ansikt

Artikkelen er over 1 år gammel

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi er alle avhengig av bekreftelse ansikt-til-ansikt i møte med andre mennesker. Hjerneforskning bekrefter dette. Vårt behov for å møte den andres blikk blir imidlertid utfordret i et digitalt samfunn. Som enkeltindivider og samfunn må vi ta et oppgjør med vår skjermbruk. Vår evne til medmenneskelighet står på spill.

Opplevelsen av å være ivaretatt gjennom erfaringen av kjærlighet (omsorg, emosjonell støtte, empati) er vårt mest fundamentale psykologiske behov. Det er nødvendig for å kunne utvikle en trygg selvfølelse som gjør at vi våger oss ut i verden som frie og selvbestemte aktører som kan realisere våre potensialer.

Vår omfattende bruk av digitale medier påvirker disse livsbetingelsene på en ny og avgjørende måte. Tilbøyeligheten til å være pålogget og vendt mot skjermer hindrer det livsviktige ansikt-til-ansikt-møtet i vesentlig grad. En rekke framtredende forskere advarer mot utviklingen. Behovet for å møtes ansikt-til-ansikt er nedlagt i oss fra tidenes morgen. For det er her, i møtet med den andres bekreftende blikk, at vi blir til. Om barnet ikke har noen å speile seg i, dør selvfølelsen, hevder psykiateren Finn Skårderud. Vi trenger medmennesker som speil gjennom hele livet for å lære å kjenne oss selv og andre.

Det sitter i hjernen. Dette handler om langt mer enn sosiale samværsregler. Nevrobiologisk forskning har vist at våre mentale funksjoner har biologiske korrelater i hjernen som gir oss en evne til «å lese» andre mennesker – til å kjenne i vårt eget indre hva den andre føler. Dette skjer ved at vi observerer den andres ansiktsuttrykk og kroppslige bevegelser. Det naturvitenskapelige grunnlaget for dette finner vi i oppdagelsen av speilnevronene, som er en gruppe hjerneceller som aktiveres når en person ser en annen person gjøre bestemte bevegelser. Disse nevronene «tennes» når en selv gjør de samme ansiktsmimiske og kroppslige bevegelsene. Speilnevronene aktiverer en «handlings-gjenkjennings»-mekanisme i oss. Det er dette som gjør det mulig å forstå vår evne til «å lese» andre menneskers sinnstilstander slik at vi kan møte hverandre med empati.

Når jeg møter et menneske som formidler sinne eller tristhet og jeg observerer den andres ansikts­uttrykk og kroppsholdning, aktiveres speilnevronene i min hjerne og jeg kommer i kontakt med mine egne erfaringer av det samme. Min opplevelse tilsvarer din, selv om den ikke er identisk med din. Jeg kan altså fornemme hva du opplever fordi jeg er kom­met i kontakt med og gjenkjenner tilsvarende følelser i eget sinn. Den visuelle informasjonen jeg har fått har gitt en resonans i mitt indre, fremkalt av speilnevronene. Det er som om jeg selv føler det du føler. Slik kan vi forstå hverandre og utvikle empati.

Kunnskapen om ansikt-til-ansikt-møtets nevrobiologiske grunnlag danner et bakteppe for forskning som har vist at mye skjermbruk svekker menneskets evne til empati. Og empatien er grunnlaget for all medmenneskelighet. Det er disse grunnleggende livsbetingelsene som settes i spill om vi hengir oss til skjermaktiviteter. Dette er en av vår tids viktigste, men lite påaktede sivilisasjonsmessige utfordringer. Spørsmålet er: Hva gjør vi med dette som individ og samfunn? Og spesielt: hvordan kan barnehage og skole legge til rette for skjermaktiviteter som ivaretar hensynet både til faglig læring og til utvikling av barn og unges evne til medmenneskelighet?

Kommentarer til denne saken