Gå til sidens hovedinnhold

Fra kladdebok og viskelær til @psyktærlig og slettmeg.no

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det ble ny mobiltelefon i stedet for utenlandsferie denne sommeren. En ny liten svart smarttelefon, som med et lite tastetrykk bringer hele verden rett i fanget mitt. Jeg trenger jo ikke reise selv, verden er jo her. Skulle jeg ikke være henrykt og glad? Jeg er ikke det, jeg er skremt over hvilken makt den lille svarte mikroprosessoren har fått i livene våre.

På Dagsrevyen i går kunne statsministeren bekrefte at selveste Stortinget, vårt høyeste organ, var blitt utsatt for et omfattende dataangrep. I samme intervju gjør hun et forsøk på å berolige oss seere med at dette nå blir tatt hånd om «av folk som har greie på slike ting», sammen med politiet. Ble jeg beroliget? Nei.

Høstens førsteklassinger har nettopp startet sitt lange skoleløp. På første skoledag i år fikk de ikke håndhilse på den nye læreren sin, på grunn av smittefaren. Men om noen dager får den lille eleven sin flunkende nye Ipad i hånden. Jeg tror, at selv uten Covid 19 og all den digitale undervisningen den krevde, er datakunnskap og ferdigheter i digitale løsninger allerede noe av det viktigste i dagens skole. Dagens førsteklassinger er jo de som i morgen «skal ha greie på slike ting», for å bruke statsministerens egne ord.

I 2020, med bortimot alle barn og unge på sosiale medier og mobil, er digitale flater et naturlig sted å søke fellesskap og nettverk. Det er realiteten. Det er tiden. Det er glede og moro. Og de små og unge lærer så fort.

For alt dette digitale, som befinner seg et sted helt usynlig oppe i skyene et sted, må læres. Som for alle andre livets områder, må det læres, med vett og forstand. Det digitale har tvunget fram nye kjøreregler, en ny form for skikk og bruk som vi ikke måtte lære i min oppvekst. Og det digitale, som veldig mye annet, kan misbrukes, dessverre. Misbruket er alt fra litt for mye mobil- eller databruk, til feil tid på døgnet med feil folk og på feil plattform, til langt mer alvorlig ting som kriminalitet.

Da jeg var førsteklassing i 1959 visste vi knapt hva en vanlig telefon var, den fantes ikke i alles hjem. I dag er det en mobiltelefon i alles lommer. Men når lærte vi riktig bruk? Når fikk vi kjøreseddelen på korrekt mobil-og databruk?

I 1959 hadde vi ungene, som i dag, også behov for raske beskjeder. Datidens «snap» eller «sms» skrev vi med blyant på små papirlapper som vi puttet i lomma på rett jakke som hang i yttergangen. Så ventet vi spent på reaksjonen i neste friminutt. Noen ganger hadde vi benyttet viskelæret og endret på et ord, spenningen var stor på reaksjonen som måtte komme. Kom hun til å gråte? Ville han bli sint? Ville han bli vennen min?

Det som startet med en krøllete papirlapp med noen ord skrevet med blyant, nesten helt visket ut med et dårlig viskelær, forsvinner i dag ut i skyen, tilsynelatende nesten helt uten kontroll for både sender og mottaker.

Dagens mobiltelefoner et langt fra bare telefon. Min nye telefon selger best på grunn av kameradelen. Jeg tar bra bilder med den. Ubeskjeden som jeg er, deler jeg villig mine blinkskudd på de plattformer jeg «behersker»; facebook, instagram, whatsapp, snapshat, messenger..... har jeg glemt noen nå? Skype og facetime hadde jeg glemt.

I dag teller vi hvor mange likes og nye følgere vi har fått når kvelden kommer. Kanskje noen har blokkert oss, men det får vi ikke vite selv. Kanskje jeg ikke skulle ha lagt ut det bildet likevel, det var vel litt i overkant selvskryt?

Mobilbruken kan frarøve både sensur og egen dømmekraft. Dessverre vet vi at data- og mobilbruk skremmende nok også har tatt liv.

Også i forrige uke var statsministeren vår på skjermen, da for å rette en hjertens takk til årets vinner av Tabuprisen 2020, en heders- og ærespris fra Rådet for psykisk helse som kan tildeles noen som gjennom ord og handling gjør en innsats for å bygge ned fordommer om psykisk helse, bryte tabuer, fremme inkludering, omtanke og åpenhet om psykisk helse.

Årets vinner, 22 år gamle Ingebjørg Blindheim, startet for noen år siden @.Psyktærlig på sosiale medier. Tabuprisen fikk hun for arbeidet med å forebygge selvmord, og for å gi oss kunnskap om hva som skjuler seg bak ulike skjulte sosiale nettverk. Det var gått sport i å dele bilder av for eksempel sin selvskading med andre. Det resulterte i at den ene skulle overgå den andre. Mobilen kunne ta fantastiske bilder.

Rådet for psykisk helse mente Psyktærlig, og Blindheim, ved å bringe kunnskap om skjulte nettverk ut i det offentlige rom, hadde gitt et meget viktige bidrag til åpenhet om nettopp dette. De reddet menneskeliv. De fortjente så absolutt statsministerens takk.

Når slike nyheter kommer over TV-skjermen blir jeg skremt. Hva vil dagens førsteklassinger lære av mobil- og datavett? Kan skolen og foreldrene nok? Jeg som mormor kan definitivt ikke nok.

Slettmeg.no er en annen gratis råd-og veiledningstjeneste for de som føler seg krenket på nett. Bra at det kommer ildsjeler og kloke hoder for å reparere og hjelpe til når noe blir uopprettelig feil.

Jeg spør meg selv, når og hvorfor gikk det galt? Når gikk data- og telefoni fra å være en livsnødvendig meldetjeneste som nettopp skulle redde liv eller komme med gledelige nyheter, til det data og telefoni har blitt for enkelte i dag? Hvor gikk det galt?

Jo, jeg gikk til anskaffelse av ny mobiltelefon.

Og det er selvfølgelig fantastisk flott, den er et lite under. Men det er mange sanseopplevelser den ikke kan gi meg. Den kan ikke gi meg et godt blikk, et lite smil eller en liten berøring. Selv Siri ble svar skyldig i kveld.

Innlegget er forkortet, red.anm.

Kommentarer til denne saken