Gå til sidens hovedinnhold

Fra barn til voksen, til gammel og så tilbake til barn igjen?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Min første artikkel om hemmeligheten i all hjelpekunst skrev jeg sommeren 2020. Den fikk undertittelen « Når omsorgsbehovet slår tilbake og grenser til mangel på respekt.»

Jeg måtte ikke frata den gamle på 90 år, som fortsatt hadde lov til å kjøre bilen sin, muligheten til å kjøre mor til legen selv. Min store iver etter å hjelpe kunne lett misforstås. Den gamle var ikke klar til å ta imot min hjelp. Min hjelpende hånd og mine ofte velmenende råd kunne lett oppfattes som en fornærmelse. Han ønsket å være mest mulig selvhjulpen.

Min andre artikkel om det samme temaet skrev jeg nå etter jul. Den fikk undertittelen «Familiens omsorgsarbeid og samspill med kommunale aktører.»

Vi måtte gjennom en nødvendig kartlegging av mors hjelpebehov etter en sykdomsperiode og etter at hun var blitt igjen alene. Hvor mye hjelp kunne vi som pårørende forvente fra kommunalt hold, hvor mye skulle vi nærmeste bistå med og hvor mye kunne vi forvente at mor på 92 år fortsatt skulle klare selv?

I dag er hun for «frisk» til å motta fast tilsyn fra hjemmesykepleien, selv opplever hun seg mange dager som hjelpetrengende, men vil samtidig ikke være til bry. Som hjelpebehovet er hjelpekunsten ikke statisk, og kan heller ikke være det. Den varierer fra dag til dag, og stiller store krav til fleksibilitet, ydmykhet og tålmodighet. Hjelpekunsten kan nesten sammenlignes med en god beredskapsplan som alle kjenner til og har øvd på og som alle trygt kan ta i bruk når tiden er der. Den røde trygghetsalarmen på håndleddet blir uhyre viktig.

I dagens artikkel kommer en ny refleksjon rundt det samme temaet. Jeg strever fortsatt med å finne koden, løse gåten eller finne hemmeligheten i god hjelpekunst. I dagens artikkel stiller jeg spørsmålet «Fra barn til voksen, til gammel og så tilbake til barn igjen?»

Et noe slitt uttrykk er at mange blir som små barn igjen på sine gamle dager. Stemmer det?

Hva ser jeg? Jo, på mange områder kan ferdigheter og væremåte hos våre aller eldste sammenlignes med det vi ser hos et lite barn. Men bytter vi roller? Nei.

Alle foreldre minnes med stolthet og glede da den førstefødte tok sine første, vaklende skritt. Vi filmet og klappet henrykt i hendene. Om den lille ramlet på rompa, var det bare fryd og moro.

Når mor nå er redd for å ramle på stuegulvet, og bena hennes kjennes ut som gele, er det selvfølgelig ikke noe moro.

Mange foreldre har opplevd forlegenhet når følgende kommentar kunne komme fra en bekjent: «Si meg, bruker gutten din fortsatt bleie! Går ikke han i 1.klasse?»

De gamle henter i dag sine bleier på blå resept på apoteket, de må ha hjelp med dobøtter og ha kladd i senga. Reflekterer vi i tilstrekkelig grad over at de gamle kan kjenne på forlegenhet, og at de kanskje må tåle mange ubetenksomme kommentarer?Impulsivitet, manglende konsentrasjon, glemsomhet, irritasjon og sinneutbrudd er egenskaper og utviklingsmessige trekk ved et barn som vi alle kjenner og i stor grad aksepterer. «Hun vokser det nok av seg», trøster vi oss med. Alle foreldre husker sine barns ulike trassaldre. Mange av de samme egenskapene kan igjen dukke opp hos de gamle. Men de ER jo ikke barn! De er voksne mennesker som fortjener å bli behandlet med verdighet og respekt.

Et levd liv med masse verdifull livserfaring ligger bare litt tildekket og gjemt bak alle rynkene. Jeg trenger å minne meg på dette, når jeg blir motsagt, når mor vil ha gjort tingene på sin gammeldagse, tungvinte, men sedvanlige måte, når jeg vet at hun ikke har fått med seg den siste beskjeden eller når hun avleder seg selv med noe som er helt på siden av det vi akkurat var blitt enige om. Nei, hun vokser nok ikke dette av seg, jeg må avfinne meg med at det kanskje bare blir mer av denne adferden.

Mor ble igjen alene.

«Sorg hos gamle - å leve videre alene» er en av en rekke spennende artikler skrevet av Liv Wergeland Sørbye, professor emeritus ved VID, en verdibasert og kirkelig vitenskapelig høyskole i Oslo. Hun har i store deler av yrkeslivet forsket på den siste tiden før et menneske dør, og brenner for at tiden på vei ut av livet skal få den plassen den fortjener og bli så god som mulig.

«Det viktigste forebyggende aspektet er å hjelpe den sørgende til å ta vare på sine sosiale relasjoner», sier Sørbye. «Ensomhet og isolasjon fører til økt dødelighet.»

Da jeg var et lite barn, ga mor meg god utviklingsstøtte. Akkurat som et lite barn er det hun som nå trenger god støtte.

Men vi bytter ikke roller.

Hun forblir mor, mormor og oldemor.

Kommentarer til denne saken