Fortelling: Je har vørti sååå lat, kjøper nesten alt ferdiglaga, surkål, rømmegraut, syltetøy og potetsalat, bare for å nevne non ta lettvintheten som er tilgjengelig på supermarkeda våre. Je gidder ikke en gong å laga bron saus, enda mor mi viste meg åssen en skulle brone margarin og mjøl og så spe på med kraft, hemlaga kraft, kokt på bein.

Poteter og gulerøtter kommer reinvaske i fine påsar nå, ingen behøver å åpne kjellerlemmen, stavre seg ner den bratte trappa, liste seg forbi musefella og ta med seg mæddaspoteta opp att tel kjøkkenet.

Et vers frå diktet: Å vart det ta, sier det sånn:

Å vart det ta kjellerlemmen og den bratte trappa

ner tel steingolvet der musefella sto,

Å vart det ta potetbingen og hyllen

med syltetøy på Norgesglass

og gulerøtter i sand og angen ta jord og stein?

Je har helautomatisk vaskemaskin og tørkeskåp nå, men da je hadde tre bleieonger i USA (en nyfødt gutt og tvillingjinter på to år) brukte je en gammal, rusten vrimaskin tre etasjer ner i en nifs kjeller der rotter titte på meg i mørke hjørner. Papirbleier? Fantes ikke!

Mor mi måtte virkelig kjone da hu skulle vaske klæer. Bæra inn vatn, varme det, bruke vaskebrett, henda neri soda og grønnsåpevatn, skjuling i kaldt elvevatn.

Å få tørke plagga var og et svare stræv. På snora mellom to bjørkegreiner hengte mor mi lakena, handklæa og makkounderbuksen hass far. Om vinter`n tok a dei halvtørre klæa inn om kvæld`, hengte dom på snorer over svartommen, eller la dom over stolrygger. Å, men lukta ta dei plagga! Ingen parfyme lukter bære enn utetørke klæer.

Å vart det ta vaskebrettet

og klæssnor`n mellom bjørken

og dei hvite undertrøyen

og lakena som blafre i vind`

og makkounderbuksen

som likne klippfisk da dom var stivtæla.

Milan Kundera skreiv boka Tilværelsens uutholdelige letthet. Den beskriver vanskeligheter i kjærlighetsforhold og samfunnsordning i Øst Tyskland på en underfundig måte. Dagsavisens journalist Lars West Johnsen har skrivi om det motsatte og kaller sine betraktninger: Tilværelsens utholdelige letthet.

Han nevner å lett det har vørti å bruke telefon og fortæl om en episode i ei bok ta Levi Henriksen. Når hovedperson` skulle ringe kjæresten måtte han gå tel onkel Nabo, be pent om å få låne telefon`, og mens familien der i huset hørte på, ha en slags samtale med jinta. Det er beskrivi sånn: Det er en opplevlse du ikke glømmer. Å ta opp røret, slå nummeret, vente i spenning på om non skulle ta opp telefon` i den andre enden. Kjenne på poteten i munnen som vokste og vokste, håpe at det ikke var mora, eller enda verre, faren. Si - Hei er Lene inne?

Noe lignende opplevde je i ungdommen. Ingen hadde telefon i grenda, bortsett frå naboen, han Olav Vinger. Da je kom hematt frå skolegang i Oslo på lurdagsæftan, gikk je opp tel småbruket og banke forsiktig på døra. Da je hørte KOM INN, åpne je, gikk inn og nesten viske: - Kan jeg få låne telefon`.

Apparatet hang på veggen bare et par skrett unna bordet der familien satt og åt. Tausheta råde mens je løfte ta røret og hørte telefondama si - vær så god. Je følte at rødmen krabbe oppover fjeset mitt enda je snudde meg vekk frå telskuera og sa nummeret så lågt je kunne. Spenningen var ikke tel å hølde ut mens je vente på om han sjøl skulle ta telefon, eller om det skulle bli mora, eller enda verre, faren, som svara med det je syntes var tordenrøst. Er `n T--- heme, viske je, og da den utvælgte endelig svara, lyst og lett med stemma som gjorde meg mo i knea og tørr i hærsen, måtte je si at - nå er je hemmatt, - og å skar vi treffes hen, - og når skar vi treffes?

Da den sparsomme samtalen var over, snudde je meg, gikk bort tel bordet der alle hadde begynt å eta, viste fram det illraue fjeset mitt, la tiøringen på bordkanten, sa takk for lånet og beinflau ut gjennom døra, ner bakken og hematt tel mitt trygge telholdssted på rommet mitt. (Når og hen vi treftes, og å vi fordreiv tida med den kvæld` får ikke di læsera væta!)