Like sikker som at vår avis omtaler den første hestehoven og blåveisen i Vestoppland hver vår, omtaler vi jevnlig at voksne, i all hovedsak menn, begår overgrep mot barn og ungdom. De dukker opp i nær sagt alle miljøer. Fra overgrep mot unge i nær familie, via idrettsledere som forgriper seg på unge utøvere og politikere med makt som tror de dermed kan misbruke unge partifeller, til religiøse ledere som ikke klarer å holde fingrene fra «fatet», det vi sin unge i et trossamfunn.

Det er å håpe at vi i framtida ikke vil få like store og skremmende rapporter som da de i Frankrike i 2019 la fram en rapport som konkluderte med at etter all sannsynlighet hadde rundt 3000 overgripere i den katolske kirke begått om lag 330.000 overgrep i perioden 1950 til 2020. To tredeler av overgriperne var prester. Om lag 80 prosent av ofrene var gutter. I Canada har den katolske kirke bedt om unnskyldning for overgrep og mishandling ved landets internatskoler. Spania og USA har hatt sine skandaler omtalt i media.

Også Norge har vi religiøse ledere som har innrømmet å ha begått overgrep på barn. Ulike undersøkelser viser til mange titalls overgrep i religiøse miljøer hvert år.

Men problematikken er trolig like ille i andre miljøer, som underholdningsbransjen, media og ikke minst idretten. VG har gransket dommer om seksuelle overgrep i idretten de 15 siste åra og kan dokumentere over 200 ofre. Dette er sannsynligvis bare toppen av isfjellet. For her som i andre miljøer er maktforholdet mellom overgriper og offer så ulikt at ofret i mange tilfeller ikke tør si fra. Det samme gjør seg gjeldende innen politikken, hvor vi de seinere åra, spesielt etter Metoo-debatten, har hatt avsløringer nær sagt innen alle partier i Norge.

Vi håper all offentlig debatt om problematikken, og medias omtaler og avsløringer, kan bidra til å få redusert de stygge tallene. Men bak husets fire vegger kommer sjelden media eller politiet. Her er vi avhengig av at de unge gjennom skole og fritid får informasjon og trygghet om at de må si fra, selv om overgriperen er i nær familie. Selv svært unge mennesker må lære å sette grenser.

«Maktforholdet mellom overgriper og offer er så ulikt at ofret i mange tilfeller ikke tør si fra».