FN taper terreng

Av
DEL

MeningerBåde NATO og FN ble unnfanget i 1945 etter 2. verdenskrigs slutt. Den ene var ment som en forsvarsallianse, den andre skulle bevare internasjonal fred og: «redde kommende slekter fra krigens svøpe som to ganger i vår livstid har brakt usigelig sorg over menneskeheten.» USA har både designet og ledet an i storstilt militærsatsing, mens FN i realiteten mangler makt. Det bør stilles store spørsmål ved både stormakta og medlemslandenes framferd, som ikke strekker seg det minste etter fredelige løsninger.

NATO forener ikke krefter for å opprettholde internasjonal fred slik FN-pakten sier. Alliansen eliminerer ikke krigstrusler med fredelige midler og utvikler ikke vennskapelige forhold mellom nasjoner tuftet på respekt for suverenitet, et folkerettslig prinsipp som innebærer likeverd og selvbestemmelse. Tvert imot starter og fører NATO meningsløse kriger, satser på militær overlegenhet og hausser opp fiendeangst. Rundt om på kloden ulmer det i glør, som ikke forsøkes slukket. Risikoen for at de blusser opp er stor og mulighetene mange.

La meg starte med Ukraina hvor begivenhetenes rekkefølge er essensiell. I februar 2014 ble den lovlig valgte regjeringa styrtet og erstattet med bl.a. fascister, nazister og korrupte folk som la seg langflate for multinasjonale selskaper samt vurderte å rykke tettere innpå Russland ved å innlemme landet i NATO. At Russland av den grunn, uten kamp, annekterte Krim 18. mars samme år burde vært som forventet. Handlingen ble tatt til inntekt av den krigsglade stormakta, som aldri blir stor nok. I løpet av kort tid ble Putin omgjort til en aggressiv trussel og ribbet for troverdighet. Uten en erklært motstander kan verken opprusting eller suspekt inngripen rettferdiggjøres, så farlige fiender trengs, mens fredelige, politiske løsninger er uaktuelt. USA foretrekker glødende glohauger.

Det finnes altfor mange konflikter i vår verden som sårt behøver stabilitet. Også her hjemme ulmer det. Etter overtakelsen av Krim dreide norsk forsvarspraksis bort fra en balansepolitikk, som klokelig lot være å provosere Russland unødig. Politikerne har brutt garantien mot å etablere amerikanske baser på norsk jord, og sist høst avholdt NATO en gigantisk øvelse mot en klart definert fiende i øst. Nå skal Russland trene forsvar utenfor Nordland og Troms, i internasjonalt farvann vel å merke. Forsvarsministeren ser med bekymring på «et stadig mer selvhevdende Russland», og mener at «Norge tar hensyn og forsøker å være en god nabo.»

Våre myndigheter har selv vært med å skape denne situasjonen ifølge Julie Wilhelmsen, seniorforsker i NUPI. «Norge skulle ikke være en utskytningsrampe for amerikansk aggresjon mot Sovjetunionen.» Det faktum at landets ledelse «i stadig større grad har lagt til rette for amerikansk militær tilstedeværelse i nordområdene, har bidratt til eskalering.» Øvelsen vil finne sted i perioden 14.–17. august, og i den forbindelse trapper også Norges allierte opp med bl.a. amerikanske overvåkingsfly stasjonert på Andøya for å «øke situasjonsforståelsen», ifølge myndighetene.

Så til Syria, som siden 2011 har vært et offer for et sammensurium av aktører og interessekonflikter. Krigen der er ennå ikke over. Både Tyrkia og USA opererer ulovlig i landet, og 6. august erklærte president Erdogan at en tyrkisk militæroperasjon i Syria var nært forestående. Han er fortsatt ute etter kurderne. USAs forsvarsminister svarte at de ikke ville tillate en slik operasjon. Det er blitt meldt at USA har sendt inn en konvoi med over 200 lastebiler, og nå har de to aktørene blitt enige om heller å opprette en «sikkerhetssone» nord i landet, selv om det ifølge FN er illegalt å disponere andre lands territorier. Dermed er risikoen midlertidig avblåst.

Like ved oser det antennelig krigsfare av konflikten mellom Iran og USA takket være Trump. I dette latente utbruddsområdet frakter et norsk skip fra Wilhelmsen-gruppen våpen fra Amerika til til Kuwait gjennom Hormuzstredet, kan Erling Borgen fortelle. Ikke for første gang, skriver han og henviser til dokumentaren «Et lite stykke Norge» fra 2006, som ble sensurert av NRK. I tillegg ryker det av glohauger som Nord-Korea og Venezuela. Begge er Amerikas og dermed våre fiender. De som truer stormakta er spredt over hele kloden, og på et NATO-møte i Brussel uttalte Stoltenberg, USAs stemme utad, at «vi må se på Kinas vekst med tanke på vår egen sikkerhet.» NATO utvider stadig sitt mandat og skal nå ha New Zealand og Australia med på sitt lag.

Verdensmakta tåler ingen over og heller ikke ved siden. De tjener rått på produksjon som profitterer på konflikt og har lang fartstid i å blande seg i andre lands valg, kasting av regimer, opplæring og bevæpning av terrorister. Folkerettsbrudd er ikke i orden, så sin egen verdensrekord tier amerikanske styresmakter om. De bryter internasjonale lover med den største selvfølgelighet og straffer og svartmaler dem som «truer» deres økonomiske og strategiske interesser. Dialogiske løsninger er forbyttet med ensidige krav om å underlegge seg amerikanske ordrer uten å få noe i retur.

Tenk om vi kunne samlet alle verdens nasjoner og sanksjonert Amerika? Tenk om vi kunne sparket dem ut av NATO og innlemmet resten av verdens land i en felles finans- og forsvarsallianse? Tenk om vi heller kunne fokusert på sårt tiltrengt samarbeid for å berge det som reddes kan av klodens levelige framtid?

Kari Elisabet Svare

Forfatter

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags