Gå til sidens hovedinnhold

Flytting av arbeidsplasser påvirker først og fremst de ansatte

Artikkelen er over 2 år gammel

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Kronikk

Mizanur Rahaman

Hovedstyremedlem i Akademikerforbundet

Politikernes ønske om mer makt til seg selv straffer ofte de vi tar beslutninger på vegne av. Det er på tide å rette et kritisk blikk på oppgaveoverføringer.

Etter flere oppslag i GD om omorganiseringen i Statens vegvesen har jeg blitt kontaktet av flere ansatte og tillitsvalgte fra ulike offentlige etater. De er alle like oppgitte og frustrerte over situasjonen i sin arbeidsplass. Overføring og flytting av statlig og fylkeskommunale virksomhet gjør at mange har en usikker tid i vente. Noen av dem har barn og familie, andre har nettopp kjøpt ny bolig med høy gjeld. De må ofte velge mellom jobb, familie og store økonomiske tap. Årsaken er ikke alltid at samfunnet har behov for disse endringene, men fordi at politikerne ønsker seg flere oppgaver.

Fylkespolitikerne i hele landet ønsker seg nye oppgaver og staten ønsker å fylle de nye regionene med mer innhold og oppgaver. Begrunnelsen er at avgjørelser skal tas nær folk. Men hva med de som skal utføre tjenestene og deres behov for nærhet til sin arbeidsplass?

I dag er det cirka 166.000 statsansatte i hele landet. Et vedtak om flytting av arbeidsplasser til en bestemt kommune eller fylke vekker glede hos de som får arbeidsplassene og sinne hos de som mister dem. Men i den store offentlige diskusjonen glemmer vi de som betaler prisen for slike endringer, nemlig de ansatte.

Legges det ned en lokal skole, eller en barnehage blir det mye oppmerksomhet rundt saken. Det er forståelig, men slik oppmerksomhet er det lite av når flere tusen må finne seg i å flytte eller bytte jobb. Vi har ofte for vane å glemme at statsansatte ikke er en brikke i det politiske spillet om arbeidsplasser. De er folk på linje med alle andre, med barn, familie og bolig.

Da nyheten om at flere trafikkstasjoner kan bli lagt ned ble kjent var det mange som reagerte på at det kan bli langt å kjøre for å ta lappen, noe som du for øvrig gjør en gang i livet. Men hvorfor reagerer vi ikke på at det blir langt å kjøre for de ansatte, hver eneste dag?

Statlige virksomhet og statsansatte er en evig gjenstand for politisk spill om lokalisering og arbeidsplasser. I en tid når sentraliseringen gjør at arbeidsplasser forsvinner fra regionene er det forståelig at mange kommuner vil ha flere statlige arbeidsplasser til sin region. Men vi må ikke glemme at flytting av arbeidsplasser også omfatter flytting av mange ansatte og påvirker deres familier.

Ansatte i staten har lenge vært lojale til sin arbeidsgiver og godtatt alt av endringer som er politisk besluttet. Staten som arbeidsgiver har en styringsrett over sine ansatte, de ansatte har på sin side en medbestemmelsesrett, men den gjelder ikke for politiske beslutninger. Politikerne kan gjøre det de vil uten at de ansatte blir hørt. Avgjørelsen om splitting av Vegvesenet er eksempel på et slikt vedtak der de ansatte ble kjent med saken først da vedtaket var fattet på Stortinget.

For at lokal- og fylkespolitikere skal ha mer makt og flere saker å behandle i sine møter, tar vi ofte avgjørelser som får store konsekvenser for dem vi tar avgjørelser på vegne av. Ansatte i offentlig sektor, spesielt i staten er utsatt for å ende opp som en brikke i det store politiske spillet om velgermassene. Konsekvensen av det kan være store for mange enkeltskjebner og familier.

Politikere er ikke bare ombudsmenn og ombudskvinner for sine innbyggere, de er også arbeidsgivere for mange ansatte. Det bør de huske på i langt større grad enn de gjør i dag. Sentralisering trengs ikke alltid å bli motvirket ved flytting av statlige arbeidsplasser, det kan også oppnås ved at nye statlige arbeidsplasser etablereres i distriktene. På denne måten kan vi motvirke sentraliseringen og samtidig ivareta de ansattes hensyn.

Kommentarer til denne saken