Forfatterne av denne kronikken er sykepleiere. Vi representerer Høgskolen i Innlandet, Institutt for Helse og Sykepleievitenskap. Vår hensikt med denne kronikken er å sette søkelys på hvor viktig det er å ha faglig og personlig kompetente sykepleiere i vårt helsevesen. Sykepleie er et eget fag og vitenskapsområde. Sykepleieren har, etter vår mening, en av de viktigste rollene i et velfungerende helsevesen.

En sykepleier skal gi sykepleie til mennesker i alle aldre og i ulike livssituasjoner. Sykepleie er, i tillegg til å pleie syke, også fremme helse, forebygge og lindre lidelse, samt rehabilitere pasienter etter sykdom og skade. I tillegg skal en sørge for at pasienter får en verdig død. Sykepleierens hovedanliggende er å pleie syke. Kjernen i sykepleiefaget er å bistå pasienten med å dekke hans fysiske, psykiske, sosiale og åndelige behov i perioder av livet hvor pasienten selv ikke lenger er i stand til å ivareta disse på grunn av akutt eller langvarig sykdom.

Sykepleie må foregå i tett relasjon med pasienter og pårørende. Det å jobbe pasientnært er den viktigste kjerneverdien i sykepleiefaget. Gjennom pasientnært arbeid samler sykepleieren data om pasientens sykdom og helsesvikt, vurderer innsamlede data og igangsetter faglige begrunnede tiltak for å hjelpe pasienten med kortvarig eller langvarig sykdom og uhelse. Vurderingen av pasientens behov for sykepleie krever høy faglig kompetanse hos sykepleieren, både innen naturvitenskapelig og humanistisk fag. I tillegg til dette må sykepleieren være en god kommunikator, samt ha evne til å yte omsorg. Høy kompetanse gir bedre handlingsberedskap. Sykepleierne er gjennom sin utdannelse beredt til å handle når du blir syk.

Ufaglærte og helsefagarbeidere gjør en god jobb som hjelpere i pleien av den syke, men det er sykepleieren som er pålagt ansvaret for at den syke får god og riktig sykepleie.

Politikere snakker ofte om «flere hender» i pleien av syke. Flere hender er ikke ensbetydende med kvalitet i sykepleien. Helsevesenet trenger i stadig større grad kvalitet i form av godt skolerte sykepleiere som evner å tenke og utføre helhetlig sykepleie når sykdom og uhelse rammer pasientene. Det som trengs er flere kompetente hoder.

I senere tid har det være et økende medietrykk når det gjelder manglende sykepleierkompetanse i spesialisthelsetjenesten (sykehus). Covid-pandemien har ført til at det blant annet har blitt satt søkelys på mangelen på intensiv- og andre spesialsykepleiere som skal ta seg av de sykeste syke. Det har vært og er fortsatt et stort behov for flere spesialsykepleiere i spesialisthelsetjenesten. Allikevel er hovedutfordringen for det norske helsevesenet at det utdannes for få sykepleiere til å møte nye helseutfordringer som f.eks. eldrebølgen som snart vil inntreffe.

Samtidig som befolkningen i Norge blir eldre, øker graden av sykdom i befolkningen. Eldre pasienter som mottar tjenester fra spesialisthelsetjenesten og kommunal helsetjeneste øker, og den vil fortsette å øke de neste 10-20 år. Sykdomsbildet for pasienter fra 80-100 år er komplekst. Dette betyr at det vil bli et større behov for faglig kompetente sykepleiere, særlig i kommunal helsetjeneste. For å sikre god kvalitet på sykepleietjenesten i den enkelte kommune, må det utdannes og ansettes flere spesialsykepleiere og Avanserte Kliniske Sykepleiere (AKS/AGS)

Innføringen av New Public Management (NPM) som organisasjonsform for helsesektoren, i tillegg til Samhandlingsreformen som trådte i kraft i januar 2012, har ført til en endring av arbeidsoppgaver for sykepleierne. Sykehussammenslåinger, lavere sengekapasitet og tidlige utskrivninger fra sykehus til hjemmet og til kommunal tjeneste øker trykket på sykepleierne. Effektivitet, organisering og økonomi går foran pasientnær sykepleie. Konsekvensen for pasientene er dårligere og mer fragmentert sykepleie.

Strukturell reorganiseringen av helsetjenesten har ført til dårligere kvalitet på sykepleien. Når de pasientnære oppgavene rasjoneres bort går dette utover pasientsikkerheten. Dette dokumenterer to av medforfatterne i sin bacheloroppgave i sykepleie av juni 2021.

I oppgaven redegjør de for at det ofte er ufaglærte (assistenter), de under utdanning og andre yrkesgrupper enn sykepleiere som jobber pasientnært. Dette betyr at vurderinger og beslutninger om å igangsette tiltak rettet mot pasientens endringer i helsetilstand overlates til de med minst fagkompetanse.

Funn viser også at oppgaver som er lett kvantifiserbare prioriteres. Kvantitative måleinstrumenter blir ofte brukt som styrende kvalitetsindikatorer. Tid blir styrende for vedtak som fattes når det gjelder pleie til den enkelte pasient. Det er en økende grad av sykepleiere som finner det vanskelig å gjennomføre alle arbeidsoppgavene effektivt nok på grunn av tidspress. Antall innrapporterte avvik øker.

Krav til effektivitet og en oppgaveorientert og instrumentell arbeidshverdag virker negativt på sykepleiernes evne til å yte god og pasientnær sykepleie. Forskning viser at dårligere kvalitet på sykepleien forårsaket av rasjonering av arbeidsoppgaver fører til økt dødelighet, og andre uønskede hendelser som for eksempel økt antall sykehusinfeksjoner, fall og skader. Dette medfører ekstra lidelser for den enkelte pasient og hans pårørende samtidig som det påfører samfunnet ekstra kostnader.

Vi må i fremtiden utdanne dyktige og kompetente sykepleiere. Vi må ta vare på og foredle de vi allerede har. Jobben sykepleieren utfører kan ikke sidestilles med det ufaglærte, og andre helsearbeidere med lavere kompetanse, kan bidra med. For å sikre pasienter best mulig sykepleie er det viktig med et kompetanseløft i helsetjenesten. Sykepleierne må i tillegg prioritere pasientnært arbeid. Vi stiller oss sammen med NSF-leder Lill Sverresdatter Larsen og vi trykker nok en gang på den store, røde knappen.