Stortingsrepresentant fra Høyre, Mathilde Tybring Gjedde, er bekymret for progresjonen og «kunnskapshullene» til skoleelever. I saken fra NRK 5. august vises det til forskning fra NTNU, som forteller at de minste elevene har tapt 1,5 semester med ferdighet i skriving som følge av korona – nedstengingen våren 2020.

Tallene fra forskningen er dramatiske, la det ikke være noen tvil om det. Ingen ønsker at elever, og spesielt ikke de minste og mest sårbare, får sin progresjon bremset som følge av ytre, ukontrollerbare omstendigheter. Utdanningsforbundet er sikre på at lærere i skolen er 100 % dedikerte til hovedoppgaven, nemlig å gi barn, elever, lærlinger og studenter så gode vilkår som mulig for å utvikle «kunnskap, dugleik og holdninger for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet.»

Det tok ikke lang tid etter 12. mars 2020 før skoleforskere og politikere mente det måtte settes ekstra ressurser inn for å sikre at elevene skulle «ta igjen det tapte.» Forslag som å forlenge skoleåret, sommerskoler og andre kreative forslag kom kjapt. For meg framstår dette som gammeldags tilnærming til kunnskapsformidling, der man gir uttrykk for at lærere og andre voksne i barnehager og skoler er eiere av kunnskap som vi bare skal overføre til barn og elever. De fleste lærere jeg kjenner jobber ikke lenger på denne måten. Læring skjer i et samspill, der pedagoger i mye større grad er tilretteleggere for den utviklingen som skal skje. Barn lærer sammen med barn, og kunnskap er ikke en definert størrelse. Målet er kompetanse til å løse sine framtidige liv, ikke kunnskap alene.

Gjennom koronapandemien har den overordnede delen av læreplanen preget mange skoler jeg kjenner til, kanskje vel så mye som fagplanene. Lærerne som har vært i kontakt med oss har vært like bekymret for den sosiale utviklingen til elevene som den faglige, med rette. Det barn, elever og studenter nå først og fremst trenger er å finne tilbake til de sosiale arenaene og igjen kjenne at de er en del av noe større, noe som kan hjelpe dem til å «meistre liva sine for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet.»

Hovedutfordringen ved å skulle ta igjen kunnskapshullene er imidlertid ikke den ekstra belastningen allerede sårbare barn, elever og studenter må kjenne på ved å stadig vekk bli fortalt at de ikke er gode nok eller at de «mangler» noe. Mathilde Tybring Gjedde forteller at regjeringen har bevilget 500 millioner kroner til kommunene for å rette på situasjonen. Fordelt på alle landets elever tilsvarer det en sum rett i underkant av 800 kroner per elev. I et system der det allerede gjennomføres 6,5 millioner undervisningstimer av ukvalifisert personell, hvor rekrutteringen til lærerutdanningene synker drastisk med nedgang i søkertall på alle nivå (hele 15 % for 5 – 10. trinn) og der 60 lærerutdanninger mangler studenter, er dette feil medisin til feil spørsmål. Kvalifiserte vikarer finnes rett og slett ikke i store deler av landet.

Dersom landets politikere, fra alle partier, virkelig ønsker å styrke opplæringen for landets barn, elever og studenter må følgende på plass:

Minimum 50 % pedagoger i barnehagene

Lærerutdannet lærer til alle elever i alle fag

Rett til kvalifisert veiledning de to første årene i yrket

Visst vil dette koster penger, men denne medisinen er svært mye bedre enn for lite smør på et for stort stykke brød.