I OA 17. oktober kommer samferdselsminister Jon Georg Dale med noen påstander om EUs fjerde Jernbanepakke som ikke kan stå uimotsagt. Dale hevder at staten fortsatt vil eie togene, skinnegangen, stasjonene, verkstedene, signalanleggene og billettsystemet og at jernbanen derfor ikke blir privatisert.

Hvis staten fortsatt skal være eier av dette, ville dette vært den mest solide begrunnelse for å ha alt samlet under NSB. Verkstedene skal privatiseres og regjeringen åpner nå for at utenlandske selskaper som vinner anbud kan ta med seg sine egne togsett mens NSB/Vy må leie tog av staten. Et bevisst opplegg fra regjeringens side for å undergrave NSB/Vy.

Så hevder Dale at gjennom konkurransen om Sørlandsbanen og Jernbanepakke Nord at staten vil spare 8 milliarder kroner over de neste 10 årene. Det man kan si om det er at Dale er en eksepsjonelt god eventyrforteller og at han ville strøket med glans i den enkleste form for praktisk regning. Regjeringens premisser for konkurranseutsettingen var at kvalitet skulle telle 60 prosent og pris 40 prosent. NSB gruste Go-Ahead på kvalitet, men Go-Aheads siste tilbud lå 40 millioner under NSB med et totalt urealistisk tall for passasjervekst som Jernbaneverket ukritisk slukte med hud og hår.

Siden NSB året før hadde hatt unormale høye vedlikeholdskostnader på Sørlandsbanen, tok Dale utgangspunkt i dette tallet og hevdet feilaktig at staten sparte over 200 millioner per år ved å gi anbudet til Go-Ahead. Hadde regjeringen fulgt sine egne premisser, hadde NSB gått av med en klar seier. Med Jernbanepakke Nord endret regjeringen sine opprinnelige premisser til 50 prosent på pris , 45 prosent på kvalitet og 5 prosent på den teoretiske betegnelsen oppdragsforståelse.

Dale skjønte at konkurrentene ikke kunne slå NSB/Vy på kvailtet. SJ vant anbudet med 35 millioner lavere pris enn NSB/Vy. På disse to anbudene har staten teoretisk spart 75 millioner per år, det vil si 750 millioner over 10 år. Så kan man regne med at staten taper 75 millioner i utbytte per år og at gevinsten dermed blir null.

Så har Jernbanereformen kostet minimum 1,3 milliarder, pluss at Dale vil bruke minimum 500 millioner på totalt ubrukelige og skadelige finanskonsulenter. Totalbeløpet vil nok overstige 2 milliarder, det vil si minus 200 millioner kroner per år. Dale burde nok derfor få Nobelprisen i teoretisk og abstrakt matematikk når han hevder at staten gjennom de to anbudskonkurransene har spart 8 milliarder kroner over 10 år.