EUs kvoteordning – et spørsmål

TILTRO: – En ser og hører ganske ofte uttalelser som «Det vil kvotesystemet ta seg av» når det er snakk om hvordan utslippene skal kunne reduseres. Men er det grunnlag for denne optimismen og tilliten? spør artikkelforfatteren.

TILTRO: – En ser og hører ganske ofte uttalelser som «Det vil kvotesystemet ta seg av» når det er snakk om hvordan utslippene skal kunne reduseres. Men er det grunnlag for denne optimismen og tilliten? spør artikkelforfatteren. Foto:

Av
DEL

MeningerAlle har vel hørt snakk om EUs ordning for handel med utslippskvoter, men kanskje greit med en liten repetisjon: Alle land i Europa (de som er med i ordningen) som bruker fossilt brensel til kraftproduksjon, industri, luftfart og olje-/gassutvinning, må hvert år kjøpe kvoter tilsvarende den mengden klimagasser de har planer om å slippe ut. Planen er at kvotemengden skal «strypes» år for år, slik at det blir stadig færre kvoter til salgs. Det skal drive kvoteprisen opp, og dermed tvinge kjøperne til å legge om til utslippsfri energi, eller i alle fall energi med lavere utslipp. Innenfor nevnte sektorer skal dette gi utslippsreduksjoner på 40 prosent innen 2030, for de som er med, Norge inkludert.

På grunn av en altfor stor kvotemengde i starten har ordningen fram til nå vært særdeles lite virksom. Prisene har vært så lave at de ikke har vært noe insitament til sparing eller omlegging. Nå er det imidlertid foretatt innstramminger som har gjort at systemet langt om lenge ser ut til å virke etter hensikten, etter en ganske betydelig forsinkelse.

En del forståsegpåere har vist en ganske naiv – jeg vil nesten si rørende – tiltro til at dette systemet vil gjøre susen. En ser og hører ganske ofte uttalelser som «Det vil kvotesystemet ta seg av» når det er snakk om hvordan utslippene skal kunne reduseres. Men er det grunnlag for denne optimismen og tilliten? Jeg tviler, og grunnen er følgende spørsmål:

Hva vil skje når kvotemarkedet virkelig strammer seg til? Når kvotene blir så dyre at det begynner å svi? Ja, men da skal jo de virksomhetene det gjelder ha lagt om til mer miljøvennlige prosesser, er vel svaret. Er det virkelig så enkelt? Hva om de ikke klarer det; ikke finner de forventede alternativene som reduserer utslippene og samtidig holder kostnadene nede? Eller kanskje – i verste fall – ikke en gang kan skaffe seg den energien de trenger for å drive videre, fordi det ikke er flere kvoter å få kjøpt? Hvor står vi da, hvis for eksempel fransk industri taper i konkurransen med land som Kina og USA, som ikke har de samme restriksjonene på energibruken. Franskmennene er kjent for ganske så hissige aksjoner for tilsynelatende små ting. Vil de i en slik situasjon godta at virksomheter legges ned og folk sendes ut i arbeidsledighet? Eller vil fristelsen – og presset – bli så stort at de gir etter, gir en god dag i hele kvotesystemet og kjører videre med den energien de har, selv om den for eksempel kommer fra kullkraft? Og hva med alle populistiske ledere i Sør- og Øst-Europa, med Viktor Urban og Jaroslav Kazinsky i spissen? Vil de føye seg villig etter hva de «foraktede» vest-Europeiske liberalistene forfekter? Som en pekepinn kan vi kanskje se på hvor villige norske politikere er til å gi opp oljeproduksjon og andre utslippsdrivende aktiviteter.

Dette er spørsmål, og jeg har ikke svarene. Jeg har ikke heller funnet noen drøfting av disse spørsmålene i lett tilgjengelig litteratur. Men noen må jo ha tenkt på dem og gjort seg opp en mening. Og hvis noen av dere leser dette innlegget, er jeg i så fall interessert i å ta del i synspunktene deres.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags