Gjennom vårløsningen blir mange igjen påminnet om tilstanden på veiene våre. Den er mildt sagt ikke like god alle steder. Fylkesvegene er intet unntak. Og det er ikke stort håp om betydelige forbedringer i år heller. Innlandet fylkeskommune skal i de nærmeste månedene asfaltere 260 kilometer fylkesveg over hele fylket. Denne strekningsvise forbedringen koster totalt 290 millioner kroner.

Med andre ord koster det fylkeskommunen mer enn én million kroner per kilometer å legge ny asfalt på en standard tofelts vei. I 2010 regnet Statens vegvesen at tilsvarende arbeid kostet et sted mellom 600- og 700.000 kroner. Kostnadene også for slikt arbeid har altså økt betydelig det siste tiåret. Men de årlige overføringene har ikke økt like mye.

Etterslepet bare vokser. I 2018 ble det beregnet til 4,4 milliarder kroner. NAF mener etterslepet i Innlandet nå nærmer seg 5 milliarder. Det er ingen ting som tyder på at misforholdet mellom behov og ressurser minker. Og da snakker vi utelukkende om vedlikehold, ikke oppgradering av standard til moderne mål eller dekke.

Dette er en vindmøllekamp. Særlig tyngende er den i et fylke som skal sørge for god framkommelighet gjennom et bo- og arbeidslandskap på størrelse med Danmark. Det er ingen logiske brister i argumentasjonen for at Innlandet må få mer penger til veiene. Men også dette handler om gjennomslag og rikspolitisk vilje. Fordi det er ingen vei utenom at staten må ta i et skippertak om behovene i Innlandet skal møtes.

Ap/Sp-regjeringen har lovet å få etterslepet ned, og er i gang med en kartlegging som skal munne ut i en forpliktende plan. I den runden bør landets største fylkesveieier komme godt ut. Samtidig bør politikerne låne øre til Innlandets argumentasjon om at fordelingen av pengene i større grad bør ta utgangspunkt i hvor mange kilometer det enkelte fylke har å forsørge. Også dette er ganske logisk.

I dagens regjering bør det være klangbunn for at også hele Innlandet skal kunne tas i bruk. Forventningene er derfor store til regjeringens løft for fylkesveiene.