Gå til sidens hovedinnhold

Etter foretaksmodellen

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det ligger an til regjeringsskifte etter valget til høsten. Få vil bli overasket dersom den nye helseministeren heter Kjersti Toppe. Distriktspolitikk og helse er profileringsområder for Senterpartiet. Lokalsykehus og bunadsgeriljaen er merkesaker. Innvendingene mot å forkaste foretaksmodellen er uklarheter om hva som skal være alternativet. Det prinsipielle alternativet til foretak er forvaltning. Politisk styring blir lettere når det skilles mellom investeringer og drift, slik det gjøres i forvaltningen. Spørsmålet blir da hvordan sykehusene skal knyttes til forvaltningen. Svaret avhenger av politiske prioriteringer og hvilke problemer som skal løses. Det fins flere måter å gjøre det på.

Vi har i dag altfor få somatiske senger, og altfor dårlig beredskap. Liggetiden er for kort, og beleggsprosenten er for høy. I 2019 ble 400 pasienter over 90 år skrevet ut om natten. Da er det ikke hensynet til pasienten som teller, men behovet for plass. Samhandlingsreformen handler om å lempe utgifter og ansvar over på kommunen for å spare penger. Kort liggetid og flere reinnleggelser, er god bedriftsøkonomi, men dårlig pasientbehandling. Syke eldre har spesielt stor nytte av sykehusets utstyr og kompetanse. Eldre har ofte sammensatte og komplekse helseproblemer med vage og utypiske symptomer. Disse pasientene har stor n­ytte av det lokale akuttsykehuset.

En mulighet kan være å la staten styre alle sykehusene direkte. Det er i tråd med Frps ønske om å legge ned de nye fylkeskommunene. Fordelen er at all spesialisthelsetjeneste samles på ett nivå. Ulempen er at vi kan få et stort statlig byråkrati med altfor mange oppgaver, og et krevende samarbeid med kommunene.

Den minst inngripende endring av dagens modell, er å la staten overta «sørge for»- ansvaret, som nå ligger hos de regionale foretakene. De nye fylkeskommunene kan så drifte de lokale sykehusene omtrent slik som helseforetakene gjør i dag. Fordelen er at modellen sikrer det regionale samarbeidet. Ulempen er at helsetjenestene blir liggende på alle tre forvaltningsnivåer, og da blir det komplisert.

En tredje mulighet er å legge lokalsykehusene og kommunehelsetjenesten på tilnærmet samme forvaltningsnivå. Det lokale akuttsykehuset kan bli interkommunalt. Det vil bety at primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten kommer mye nærmere hverandre. Vi trenger lokalsykehus med akuttfunksjoner over hele landet. Hvor de skal ligge, bør Stortinget bestemme, mens eierskap, ledelse og drift bør forankres lokalt, uten et nytt helsebyråkrati.

Ikke alt skal behandles lokalt. Noen ganger gir sentralisering helsegevinst. Mye fungerer bra, og kan samlokaliseres. Som eksempel kan nevnes Ullevål sykehus, som både er nasjonalt traumesenter, og vårt viktigste regionsykehus, samtidig som det er lokalsykehus for store deler av Oslos befolkning. Sentralisering er svaret når sjeldne sykdommer skal ha robuste fagmiljøer. Derfor trenger vi Rikshospitalets spisskompetanse, Radiumhospitalet for den mest avanserte kreftbehandlingen, og Haukeland med sitt ansvar for de alvorligste brannskadene.

Sykehusene overdiagnostiserer og overbehandler lønnsomme pasienter som genererer mange DRG poeng. Helseforetakene, med sine utallige direktører, brukte i 2019 1,6 milliarder på administrasjon.

Da pandemien kom til Norge, var alle sykehussenger opptatt av noen som trengte dem. Med 5 intensivplasser per 100.000 innbyggere, er det vanskelig nok å komme gjennom den årlige influensaepidemien uten at alt for mange dør. Nå har vi kriseløsninger hvor planlagt virksomhet erstattes av økende ventelister. Det er fortsatt «just in time og ingen varer på lager» som gjelder. Beredskap er ulønnsomt. Det trengs en ny helsepolitikk der bedriftsøkonomisk tenkning og fokus på bunnlinja, erstattes av et system basert på faglighet og politisk styring.

Sykehusreformen ble vedtatt som en hastesak for 20 år siden. Nå kan vi ta oss litt bedre tid. Selv om det er mye å tjene på å kutte i administrasjon og dyre konsulenttjenester, må vi regne med økte utgifter til helse i årene som kommer. For å styrke den politiske styringen bør Stortinget rullere Nasjonal helse- og sykehusplan en gang i året. Ordningen med stykkpris erstattes med rammefinansiering, både til investeringer og drift. Det vil ta tid å utdanne folk, og å bygge opp beredskap. Arbeiderpartiet er på gli, og helsepolitikk er mye mer enn lokalisering av sykehus. Nå gjelder det å utnytte de mulighetene som ligger i et regjeringsskifte.

Kommentarer til denne saken