Gå til sidens hovedinnhold

Etter 30 år med forebygging i politiet, er jeg for en rusreform

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Etter cirka 40 år med forebyggende i norsk politi (Hamar 1980-2010) og en betydelig del av dette sammen med ungdom og foreldre hvor rus var et sentralt tema, har jeg gjort meg opp en mening om regjeringens Rusreformforslag. Jeg er for en Rusreform. Jeg er for fordi jeg så altfor ofte så vi i politiet hadde for lite fokus på mennesket bak i disse skjebnene med rusproblemer, rett og slett at det humane perspektivet ikke var tilstrekkelig til stede. Når vi hører om 60-tallet og den gangen Løsgjengerloven og forbudet mot å vise seg beruset på offentlig sted gjaldt, hvordan politiet med liten verdighet håndterte disse stakkars menneskene, så tenker jeg på dagens rusmisbrukere. Er vi tilbake dit?

De viktigste punktene til rusreformen:

1. All forskning og erfaring tilsier at straff ikke fungerer, verken for å forhindre bruk av ulovlige rusmidler, eller til å få folk til å slutte å bruke ulovlige rusmidler.

2. Det er faktisk tvert om – straffen stigmatiserer og gjør at rusavhengige forblir i sitt misbruk og avstår eller forhindres i å få helsefaglig hjelp til å overvinne sin rusavhengighet

3. Rusavhengighet er et helseproblem og ikke et kriminalitetsproblem.

4. Politiet mister ikke noen av sine hjemler til å drive verken med forebyggende eller etterfølgende (etterforskning) ved at forslaget til ny rusreform vedtas. Mye av informasjonen som er gitt i media om dette er direkte feil.

For det første a) politiets forebyggende arbeid er ikke regulert av Straffeprosessloven, men av forvaltningslovgivningen, typisk Politiloven, og alle disse hjemlene vil være intakt også ved at alle forslagene i rusutvalgets rapport vedtas, og b); hjemmelen til å foreta ransaking, pågripelse og beslag i henhold til til Straffeprosessloven vil også gjelde fullt ut etter reformen. Faktisk er det sånn at det noen påstår at de mister noen av hjemlene, som for eksempel å hente ut informasjon fra mobiltelefon til en som er mistenkt for bruk av ulovlig rusmiddel. Det er ikke tillat med dagens regelverk heller, og vil være akkurat like lite anvendelig før som etter reformen.

5. Og kanskje viktigst. Reformen handler om straff kontra helsehjelp som reaksjon, altså avkriminalisering. Reformen handler ikke om legalisering. Derfor vil et ulovlig rusmiddel være akkurat like ulovlig etter reformen som før reformen. Det er bare reaksjonen som er annerledes og mer målrettet og effektiv i forhold til å hindre ny bruk.

6. Reformen vil verken føre til mer eller mindre bruk av ulovlige rusmidler. Det er ikke det dette reformen handler om i det hele tatt, og det er ikke noe som tilsier at endret reaksjon vil føre til mer bruk, og kanskje heller ikke mindre for den sags skyld. Men som sagt – det er ikke poenget med reformen.

Til slutt: Mye av diskusjonen handler om moral og fordømmelse, og av manglende tillit til at ungdommer vet forskjell på rett og galt. Det er ikke sånn at de unge går med «en hemmelig drøm om å bli narkoman, og at de nå ser en mulighet for at drømmen skal gå i oppfyllelse». De aller, aller fleste ungdommer som sjekker ut ulovlige rusmidler i tenårene slutter helt av seg selv, og helt uten innblanding fra offentlige myndigheter, og særlig hvis de unngår denne formen for inngripen, som i stor grad stigmatiserer og gir «bekreftelse på at de et samfunnsproblem».

Husk: det er fullt mulig å bli både politimester og NATO-sjef selv om du har røyka en rev eller to i ungdommen.

Kommentarer til denne saken