Monsterbedriftens Gjøvik-etablering ble en suksesshistorie. Grunnideen er knusegod; å hjelpe folk fra livet innenfor eller utenfor – tilbake over terskelen til det ordinære arbeidslivet. I 2014 ble de kåret til Årets sosiale Entreprenør, og selv statsminister Erna Solberg inviterte seg til Monsterhuset på Fastland for å lytte og lære.

Navet i det hele var Stig Morten Seierstad. Snertingdølen som fant en ny retning da han ble kjent med Maritastiftelsens virksomhet og muligheter, gjennom deres arbeid i fengselet der han selv var innsatt. Med ustoppelig pågangsmot klarte han å få mange over i ærlig rivingsarbeid, ut i et kollegium – og noen videre inn i det ordinære arbeidslivet.

Etter at Seierstad gikk ut av Monsterbedriften, la den ned avdelingen på Gjøvik. Men behovet for en sosial entreprenør forsvant ikke med den. Gjennom Maritastiftelsen forsøkte Seierstad å etablere et tilsvarende tilbud med Marita Drift. Nå konstaterer han at det ikke gikk.

Rent forretningsmessig er det åpenbart en hemsko å skulle konkurrere i et stramt regulert og konkurranseutsatt marked med en arbeidsstokk som kommer med noe spredt erfaringsbakgrunn, om man kan si det slik. Selv om man er aldri så positiv til grunnideen, er det tidsfrister, resultat og bunnlinje som teller mest for oppdragsgivere.

Samfunnsøkonomisk er det derimot store gevinster ved slikt sosialt entreprenørskap. For AS Norge er det verdt et tosifret antall millioner for hvert eneste menneske som kommer seg over fra passiv stønadsmottaker til bidragsyter i arbeidslivet. Dette blir en av våre store utfordringer i ei nær framtid der det vil stå færre yrkesaktive bak hver trygdemottaker.

Derfor har Seierstad et viktig poeng når han peker på at alle bedrifter burde tatt opp i seg én som har falt utenfor, i stedet for at én bedrift skal ta hånd om veldig mange. Det er også et samfunnsansvar å sørge for at døra inn står på gløtt for de som på ulikt vis har havnet ute i kulden.