Gå til sidens hovedinnhold

Et steg om gangen

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Forargelsen over konklusjonene i «samfunnsanalysen av lokaliseringsløsninger for sykehuset i Innlandet» har på ingen måte lagt seg, og jeg er fortsatt svært lite begeistret for helseforetaksmodellen. Rapporten fremstår som et bestillingsverk, skreddersydd for å kunne flytte sykehuset så tett ved Hamar som politisk mulig - og foretaksmodellen sørger for at forfatterne av den ikke trenger å forholde seg til eller ta overordnet samfunnsansvar inn i sin analyse.

Helseforetakenes organisering holder politikerne på en armlengdes avstand, noe som i seg selv er et demokratisk problem, og de er åpenbart ikke forpliktet til vekte alle samfunnsmessige hensyn opp mot hverandre. Fokuset fremover bør være å få lagt rapporten i skuffen og ikke minst, få gjennomslag for at regnestykkene ved neste korsvei skal inneholde flere variabler, som kostnadene ved flytting av kreftenheten. Den faktoren virker forbigått i stillhet så langt.

Samfunnsmessige konsekvenser for nyetableringer, bosetting og attraktivitet må vektes tyngre, og det er merkelig at det i så liten grad fremstår som relevant for ekspertgruppen at NTNU på Gjøvik er i vekst og rv4-utbyggingen endelig kan se ut til å være på skinner. At denne saken også har et bakteppe som handler om en historisk nedprioritering av Vestoppland, fra statlige organer, gamle Oppland fylke og nå det nye storfylket Innlandet, må også nevnes. Det gjør i hvert fall ikke vestopplendingene mindre kamplystne.

Dette bør være en god sak, en selvfølgelighet, men like fullt tror jeg at eventuelle aksjoner og forsøk på å snu prosessen kan stå i fare for å sparke bein på seg selv mens man fortsatt er i startgropa. Om dette blir en fraksjonert kamp, der noen står på barrikadene for at alt skal være akkurat som i dag, andre med kun et (viktig) helsefokus og en tredje gruppe som utelukkende er opptatt av lokaliseringen av et eventuelt nytt sykehus, tror jeg nemlig at dette kan bli nok et tapt slag.

Det kan bli krevende å få alle gode krefter - næringsliv, utdanningsmiljøene, sykehusaktørene og innbyggerne i regionen - til å spille på lag, og man blir fort avfeid med at dette handler om særinteresser, ikke om et bedre helsetilbud, regionens utvikling, utdanning eller totaløkonomi.

Det må tas et steg av gangen, første slag bør stå om sykehuset på Brumunddal. Deretter må man ha en kritisk gjennomgang av helseforetaksmodellen. Den diskusjonen er overmoden, mange politikere av alle farger har mistet trua på slike kolosser som verktøy for god helsepolitikk. Det forteller de siste års mange omkamper et tydelig budskap om.

Deretter kan man sette seg ned og diskutere en sykehusstruktur befolkningen ønsker og kan leve med. Inntil videre så oppfordrer jeg alle til å delta på aksjoner, gå i fredagens fakkeltog for Gjøvik sykehus, skrive, rope høyt og bidra til at temperatur og engasjement holdes oppe. Men tenk hvor mye som faktisk kan være mulig å få til om man klarer å enes om et minste felles multiplum; at kabalen må legges på nytt.

Kravene som bør stilles og man burde kunne samles om er; at styret respekterer og følger den politiske enigheten og det skjøre kompromisset som ligger bak - og at Gjøvik sykehus skal bestå som et sterkt og levedyktig lokalsykehus med en fortsatt god og robust kreftenhet.

Da tror jeg faktisk Vestoppland ville lykkes med å vinne en kamp, for en gangs skyld.

Kommentarer til denne saken