Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Bukker du til den ene, viser du baken til den andre, heter det i ordtaket. Det er ikke nødvendigvis slik når det gjelder statsbudsjettet. Ønskes en jevnere fordeling, handler det om å prioritere. Bare slik blir samfunnet bedre for flere.
Uavhengig av om man er fornøyd eller ikke med årets statsbudsjett, er det verdt å merke seg den klare politiske dreiningen statsbudsjettet viser, med en mer omfordelende og sosial profil. De med mest penger skal betale mer skatt.
For alle fagorganiserte er det gledelig at skattefradraget for fagforeningskontingenten øker til kroner 7700, og er doblet siden 2021. Til sammenligning lot Solberg- regjeringen fagforeningsfradraget stå stille fra 2013 til de gikk av i 2021.
Sylvi Listhaug i FrP hevder i Debatten på NRK den 6. oktober at økt skattefradrag er feil prioritering. Det i seg selv er ikke overraskende, siden FrP og Høyre i sin regjeringsplattform anerkjente det uorganiserte arbeidslivet.
Samtidig er en annen FrP-politiker på Stortinget, Tor Andre Johnsen, ute i avisa Glåmdalen og «slakter» forslaget til Statsbudsjett. Han trekker frem næringslivet som han mener trenger skatteletter og ikke økte avgifter.
Man må stille spørsmål ved om FrP i det hele tatt ser behovet for et ryddig og seriøst arbeidsliv, og hvordan de tenker å få det til? Mange bedrifter i Norge går godt og utbetaler store utbytter til eierne, på tross av urolige tider. Så hvem er det rettferdig at skal bidra mest?
Regjeringen har varslet en storrengjøring i arbeidslivet, og som en del av dette gir økt skattefradrag for fagforeningskontingent et signal om hvor viktig det det organiserte og seriøse arbeidslivet er. Den enkelte arbeidstaker ser verdien av å være medlem i en fagforening på flere områder, og det bør selvsagt også synes på skatteseddelen.
Ivar Aasen sa det enkelt og klokt i diktet «Til lags åt alle»:
«Eg tykkjer stødt, at det høver best, å hjelpa den, som trenger det mest»
LO har alltid ment at de som har den sterkeste ryggen skal bære den tyngste børa. Det må også komme til utrykk i de politiske veivalg som tas, og årets forslag til statsbudsjett er et skritt i retning mot en mer rettferdig fordelingspolitikk.