Gå til sidens hovedinnhold

Et samlet Toten vil være en velsignelse for næringslivet

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Halleluja-stemningen som fulgte Ken André Ottesens kronikk om kommunesammenslåing mellom Gjøvik, Østre Toten og Vestre Toten, forbeholder seg ikke bare til Facebook-kommentarfeltet til OA. Også blant oss næringsdrivende i regionen runger det et inderlig «amen».

Et samlet Toten vil resultere i det mange av oss lenge har ment var på tide: At storkommunen Toten vil bli det naturlige tyngdepunktet ved Mjøsa, vil forenkle hverdagen for regionalt næringsliv og vil velsigne Norge med dobbelt så mange totninger.

Så hva venter vi på? Skal vi tro ordførerne i de tre kommunene, har vi god tid. Altfor god tid. Alle som én skyver de tiden foran seg når engasjementet rundt et samlet Toten bringes opp. De avviser sammenslåing i dag, men åpner for en om … vel … kanskje en ti års tid. Kort sagt: en gang i en fjern fremtid.

Forkynnelse av evighetsperspektivet passer bedre inn i et gudshus enn i et rådhus. Næringslivet har ikke tid til å vente. Heller ikke dårlig kommuneøkonomi blir bedre av lang modningstid. Synkende innbyggertall har også en tendens til ikke å snu av seg selv, men heller tilta i styrke.

At ordførerne ikke tar varskoet om hele regionens svekkede utsikter mer på alvor, er pussig. Det kan virke trygt å sitte hver på sin tue og beholde ting slik de er, men nå har vi en mulighet til å ta et avgjørende valg om regionens fremtid som bør gripes. Forandring «æitte fali» i seg selv.

Ordførerne trekker frem samarbeidsvansker, men de unnlater å nevne de mange områdene hvor det interkommunale samarbeidet lykkes, som innen avfallshåndtering, legevakt, innkjøpsfunksjoner og helse- og miljøtilsyn. De unnlater også å nevne at de tre kommunene i stor grad har et felles bo- og arbeidsmarked, samt at det er stor flyt over kommunegrensene - blant annet gjennom Raufoss industripark.

Dette er samarbeid, flyt og fellesskap som er naturlig, gitt både den geografiske tilknytningen til kommunene og opplevelsen av en felles identitet bygd på delt historie og en felles framtid. Det er skillene som oppleves som tungvinte og unaturlige.

For ungdommer og de 6000 pendlerne i de tre kommunene oppleves det ikke som rimelig at en busstur koster deg 17 kroner mer dersom du krysser kommunegrensene. At folk reagerer på den store forskjellen i helsestasjonstilbudet for unge mellom de tre kommunene, er heller ikke rart. Forskjeller mellom kommuner er vanlig, men det oppleves som frustrerende når man som innbygger egentlig ikke forholder seg til kommunegrensene.

Også vi i næringslivet opplever at dagens kommunegrenser skaper hodebry. Mange bedrifter har virksomheter spredt på tvers av kommunegrensene. For disse er det ikke lett å forholde seg til tre sett med ulik tolkning av plan og bygg, ulike næringsplaner og ulik eiendomsskatt. Alt dette betyr mer papirarbeid og mindre verdiskaping.

Vi i næringslivet er ikke så opptatt av kommunegrenser i seg selv, men av effektivitet og forutsigbarhet. Dagens kommunegrenser er dårlig butikk, som igjen er dårlig for arbeidsplassene våre. Tre kommuner er langt fra optimalt for oss som prøver å få hjula til å gå rundt her på Toten.

Å slå sammen tre kommuner vil gi kommunene mulighet til å stå sterkere sammen for å løse felles utfordringer. Hver for oss blir vi stående og stange i de samme, gamle utfordringene. Sammen blir vi en bauta for næringslivet i Innlandet og skaper fremtidens arbeidsplasser.

Næringslivet trenger en samlet region. Og Norge trenger dobbelt så mange totninger.

Kommentarer til denne saken