Ei lang, lang rekke av arbeidere gikk i protesttog ut portene i Raufoss industripark, midt i arbeidstida. Det gir gjenklang langt ut over de taktfaste ropene når arbeiderne legger ned arbeidet og går i protest.

Denne gang er det ikke trusselen for angrep på kollektive rettigheter som har fått fagforeningene til å ta i bruk streikeretten. Tirsdagens politiske streik mot de høye strømprisene handler om frykten for at arbeidsplasser forsvinner fra lokalsamfunnet. Slik sett burde langt flere enn arbeiderne sluttet seg til protesttoget.

Og det er da også målet. Leder Bjørn Sigurd Svingen i Raufoss Jern og Metall er sentral i Industriaksjonen, en sammenslutning av industrifagforeninger i LO. Svingen ser på markeringen på Raufoss som startskuddet i en stafett han håper vil gå rundt i hele landet. Flere store bedrifter har allerede meldt at de vil følge opp.

Hensikten er å understreke for regjering, storting – og for så vidt den nasjonale fagforeningsledelse – at industrien står i en prekær situasjon. Det haster med tiltak som kan avhjelpe på kort sikt, og gjenvinne troen på billig naturkraft som norsk konkurransefortrinn på lang sikt.

Raufoss-industrien er smertelig klar over at store internasjonale eiere i jakten på marginer kan justere sine strategier nesten over natta. Hvor lenge vil eller kan de sitte stille og se på at strømregningene for produksjonen på Toten plutselig har mangedoblet seg?

Nå er det jo ikke slik at regjeringen ikke er klar over situasjonen. Svingen har selv vært invitert til møte med olje- og energiministeren og næringsministeren, hvor han fikk legge fram sitt syn. Men svarene om raskere utbygging av ny kraft og innfasing av fastprisavtaler for bedrifter, er ikke nok til å berolige Raufoss-industrien her og nå.

Det tydelige signalet fra næringslivet er at det ikke er tid til å vente og se om regjeringens makropolitikk virker for å gjenvinne den stabiliteten bedriftene trenger for sine betydelige innsatsfaktorer. De trenger å vinne nye anbud og kontrakter for kommende år nå, og da må de vite hvilke rammebetingelser som gjelder når produksjonen skal skje.

Så enkelt, og åpenbart – så vanskelig.