Vi har forsøkt å sette lys på en lite påaktet problematikk. Nemlig at misforståelser og misbruk av regelverket om meldeplikt fører til at mange familier i dag meldes til barnevernet uten at lovens vilkår er oppfylt. Når man snakker høyt om dette, blir man gjerne møtt med holdninger som at «det er bedre å melde hundre ganger for mye …». Men målet helliger ikke alltid middelet.

Loven har avveiet de ulike hensyn i reglene om taushetsplikt og meldeplikt. Inngrep i privatlivet krever hjemmel i lov. Mens reglene om taushetsplikt skal beskytte den private sfære og hindre unødig spredning av personopplysninger, skal reglene om meldeplikt beskytte barn mot mishandling og andre former for alvorlig omsorgssvikt.

Privatpersoner har ikke taushetsplikt (eller meldeplikt), og de kan varsle barnevernet hvis de er bekymret for et barn. Offentlig ansatte og andre med taushetsplikt har på sin side meldeplikt til barnevernet når det er grunn til å tro at et barn blir utsatt for alvorlig omsorgssvikt. Dessverre finnes det eksempler på flere tragiske saker, der offentlige tjenester har sett åpenbare tegn på at barn lider overlast, uten å gripe inn. Unnlatelsessyndene har vært grove.

Dette kan likevel ikke rettferdiggjøre at vi ikke snakker om alle de meldingene som i dag sendes i strid med loven – og hvilke enorme konsekvenser disse får for familiene som rammes. Hvis du rykker ut med ambulanse for å hjelpe et menneske som kanskje er i nød, kan du ikke kjøre ned 30 stykker på veien og la dem ligge igjen i grøften. Selv ikke i den gode saks tjeneste.

Barnevernet mottar rundt 58.000 meldinger i løpet av et år. Barneverntjenesten skal ha lav terskel for å undersøke, og over 60 prosent av barnevernets undersøkelser henlegges. Det gjelder cirka 28.000 saker årlig, der familier utsettes for en granskning av omsorgsevnen som ikke resulterer i noen form for tiltak. Dette kan ikke sies å være fordelaktig for kapasiteten til barnevernet, som kunne ha brukt tiden og ressursene på familier som både trenger og ønsker hjelp.

Vi vet fra forskning at meldeplikten blir brukt som ris bak speilet når foreldre for eksempel klager på opplæringstilbud eller søker personlig assistanse. Noen familier er mer utsatte enn andre. Funksjonshemmede, innvandrere og foreldre til barn som lider av skolevegring er «fritt vilt» for å bli utsatt for en bekymringsmelding. Hvordan det oppleves for disse familiene å bli meldt, har i stor grad vært ignorert eller oversett i debatten.

En nyere studie viser at en undersøkelse i seg selv fører til at mange føler frykt, skam og uro. Opplevelser av krenkelser og av å bli overvåket er også blant de erfaringene man finner hos foreldrene. Denne belastningen kan være traumatiserende og resultere i langvarige skader for både barn og voksne.

Dette tydeliggjør viktigheten av at det kun sendes meldinger i de mest alvorlige tilfellene, i samsvar med lovgivers intensjoner. Hvis man mener at en familie trenger hjelp, er veien å gå å involvere familien og be om samtykke til at barnevernet eventuelt kontaktes.

Temaet belyses på et av arrangementene på Lillehammer Litteraturhus under årets Forskningsdager.