Er pasientforakt blitt legitimt?    

ORGANISERING: - Min påstand er at hvordan vi organiserer og finansierer helsetjenesten spiller en viktig rolle for det mange omtaler som en krise i fastlegetjenesten, skriver artikkelforfatteren.

ORGANISERING: - Min påstand er at hvordan vi organiserer og finansierer helsetjenesten spiller en viktig rolle for det mange omtaler som en krise i fastlegetjenesten, skriver artikkelforfatteren. Foto:

Av
DEL

MeningerNina Lykke forteller i sin roman «Full spredning» om en fastlege som har begynt å mislike sterkt sine pasienter, og nylig lot A-magasinet seg inspirere til å formidle anonyme legers pasienthistorier.

Er det samfunnets oppgave å imøtekomme ethvert krav og behov?, spør en av legene i artikkelen. Flere ganger beskrives «veltrente og friske» pasienter med overdrevne bekymringer. At pasienten forventer en «quick-fiks levert av andre. En sprøyte eller en pille». Det slås blant annet fast at fastlegene ikke er utdannet for å takle sosiale kriser.

Felles for historiene er pasienter som plager sine fastleger med bagatellmessige plager og latterlige bekymringer. Det gis uttrykk for at tendensen er økende i det virkelige liv. Når vi kaster oss på en trend der formålet vel så mye er å underholde som å forklare, står vi i fare for å skape feiloppfatninger både av dem som søker hjelp og av tjenesten. Selv ble jeg blir verken underholdt eller klokere av disse historiene.

De kravstore pasientene finnes selvfølgelig. Og flukten fra yrket støttes i evalueringen av fastlegeordningen fra 2019, som slo fast at det er for få leger som vil inn i yrket og for mange som vil ut. Det er misnøye hos fastlegene med «administrative oppgaver». Men lar økt arbeidspress seg underbygge med mer enn legers egenopplevelse?

Menon Economics rapport 83/2018, på oppdrag fra Legeforeningen, konkluderer tvert imot med at «antall konsultasjoner per fastlege faktisk har blitt litt redusert i perioden», men hevder likevel at arbeidsbelastningen har økt fordi «omfanget av konsultasjonene har vært mye høyere».

Min påstand er at hvordan vi organiserer og finansierer helsetjenesten spiller en viktig rolle for det mange omtaler som en krise i fastlegetjenesten.

I NTNUs helt ferske rapport (januar 2020) om fastlegenes rolle i helsefremmende arbeid, oppgir fastlegen at de jobber sju timer mer i uka, sammenlignet med 2014. Det er liten tvil om at opplevelsen av økt press er reell. Men rapporten har andre forklaringsmodeller enn kravstore pasienter. Den konkludere med at årsaken til opplevd økt arbeidsbelastning er sammensatt: En aldrende befolkning, flere multisyke, større muligheter for å stille diagnoser og forebygging ved bruk av medisiner: for eksempel for blodtrykk, kolesterol, benskjørhet og diabetes. Ut over økt bruk av medisiner, deltar fastlegene nesten ikke i det forebyggende helsearbeidet i kommunene.

Oppfølging av medisiner krever mye av legens tid, men går på bekostning av det brede forebyggende arbeidet legen er ment å delta i etter folkehelseloven. Inngår legen i et slikt samarbeid, kan det bli lettere å møte sosiale kriser, noe som mange fastleger kvier seg for å gå inn i. Manglende forebygging fører også til mer brannslukking hos fastlegen. Stykkprisfinansieringen fremmer bruk av medisiner. Økt bruk av medisiner gir uten tvil en dreining mot behandling for risiko hos såkalt friske, i stedet for sykdomsbehandling. Det er derfor gode grunner for helseminister Bent Høie til å følge opp evalueringen av fastlegene. Det må ses nærmere på hvordan tjenesten prioriterer og organiserer seg for å møte vår tids helseutfordringer. Han har heldigvis varslet en egen handlingsplan for fastlegene, og vil bla ta for seg utfordringene med tilgjengelighet og ventetid ved legekontorene.

Det var forfriskende å lese fastlege Berit Marie Liens kommentar i Tønsbergs Blad 9. februar, der hun faktisk retter fokus mot egen tjeneste: «Vi er i et samfunn i endring, og vi fastleger må tilpasse disse kjappe løsningene også. Derfor tilbyr vi videotjenester på nett og E-meldinger, i tillegg til vanlige konsultasjoner. Vi kan ofte avklare problemstillinger på E-meldinger, men noen ganger ber jeg pasienten komme inn til en konsultasjon».

I tillegg ønsker hun pasienter med alle sine problemer og bekymringer, velkomne! Og antyder en legerolle mer i samsvar med dagens samfunn: Dersom en pasient er bekymret for sykdom, mener Lien at det er en fordel at fastlegen kjenner sine pasienter, har god tid og er trent i kommunikasjon.

La oss snu problemstillingen; Er det legestanden som ikke møter helsemyndighetenes forventninger? Har fastlegene klart omstillingen til en moderne tjeneste? NTNU antyder at fastlegene foretrekker å arbeide i den tradisjonelle konsultasjonen på legekontoret og at det er utenfor fastlegenes rekkevidde å engasjere seg i de forhold deres egne listeinnbyggere lever under.

Lege Elisabeth Swensen spør i sin spalte i Klassekampen om pasientforakt er blitt legitimt? «Hva hører pasientene egentlig når leger problematiserer alle som søker oss på feil måte, med feil forventninger og feil angst?", spør Swensen. Hun er heldigvis ikke den eneste legen som tar til motmæle mot en karikert framstilling av pasientene. Vi er bedre tjent med å bygge tillit og tjenester som er organiserte for å møte vår tids utfordringer.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags