Som minstepensjonist og ikke skatt, har jeg fått en liten jobb som lønnes. Hva da med skatt? Ligningskontoret var min første tanke om hjelp. Døra var åpen, og der satt en vakt, men ellers var alt «hemetisk» lukket. Jeg spurte om hjelp angående skatt. En dame kom og snakket til meg gjennom en glassvegg, og sa jeg måtte ringe og bestille en time.

Da jeg stod der alene på gulvet, følte jeg meg som en kriminell. Jeg var jo der, men så kunne hun ikke svare meg på mitt spørsmål? Dette måtte jeg ordne opp selv, digitalt. Jeg sa at jeg ikke er «datamenneske». Men, du har vel telefon? sier hun.

Fortvilet gikk jeg hjem og ringte 800 88 000. Telefonsvareren ga meg fem spørsmål, og ingen av dem angikk meg. Så prøver jeg igjen, og samme regla kom, men i tillegg sier stemmen at skatt kunne de ikke hjelpe med.

Skulle jeg ha en time på ligningskontoret i min egen by, måtte jeg vente i 45 minutter. Telleskrittene gikk, og jeg avsluttet.

Jeg fikk hjelp til å gå inn på «nettet», men vedkommende er ikke utlært i dette ligningarbeidet, så der stoppet det.

Er man ikke digital i dette samfunnet, så har man ikke rett til å få offentlig hjelp.

Hva slags samfunn har vi fått?