Europa står på randen av en ny verdenskrig. Strømkrisa fortsetter å presse folk flest. Ulvejakta pågår for fullt, og sykehusene er fulle av koronapasienter. Men her i vår lille flik av verden, er det akkurat i dag fylkestingets vedtak om Innlandets skjebne som opptar alt fokus. Fordi også det er viktig. Selv om under halvparten av de som kunne, gadd å delta i folkeavstemningen.

Kanskje fordi de ikke har merket noen forskjell fra gamle Oppland til Innlandet? Eller de ikke opplever at de vet nok om fylkeskommunen til å ha en kvalifisert mening? Muligens har de konstatert at det var lite folkeopplysning å hente ut av debattklimaet i leirene der saken har vært diskutert, i sosiale medier?

Det får vi aldri svar på. Sofavelgergåten består. Men onsdag utløses spenningen med avstemningen i fylkestinget. Uansett utfall av voteringen, vil Sp nå stå tilbake som seierherre mens Ap blir taperen. Hvis Ap slutter rekkene om videreføring av Innlandet, vil det kunne ha en stor oppslutningsmessig kostnad. Og Sp vil kunne innkassere seieren i kampen om å være nærmest «folk flest», selv om de skulle tape kampen om Innlandet.

Det er ingen tvil om at partidemokratiet i Innlandet Ap før jul mente det beste for Innlandet er å fortsette som ett samlet fylke. Fylkesledelsen trodde vedtaket skulle være grei skuring. Men på deres vakt mistet de flertallet til Sp, som i tida forut jobbet for å sikre seg den ene stemmen de trengte fra Aps fylkestingsgruppe for å få gjennomført en folkeavstemning. Når en folkeavstemning først er gjennomført, er det noe nær uhørt å gå mot resultatet, hvor knepent flertallet enn er.

Oppløsningsargumentene har i stor grad spilt på følelser og verdier. Det har vært fullt mulig å få en opplevelse av at om du er for Innlandet, er du samtidig for sentralisering og mot demokrati. All retorisk teori tilsier at den som klarer å skape følelser, treffer bedre med sitt budskap. Ikke minst når alternativet er en masse uklare fakta, uferdige resultater og diskutable økonomiske variabler.

Men den opplyste debatten trenger mer, ikke mindre fakta, hvis ikke vi skal miste nyansene helt ut av synet.