Gå til sidens hovedinnhold

Er du en emigrant i eget land?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Snakker du med mannen min, kan du høre at han er trønder. Selv om han har bodd en tredjedel av et langt liv utenfor Trondheim, skinner den trønderske språkdrakten hans gjennom.

Hvordan er det med meg?

Jeg har bodd i sju ulike distrikt av landet i like mange tiår som jeg har levd. Hos meg er det derfor ingen klar språkdrakt som skinner gjennom. Og jeg føler meg iblant som en kamelon, jeg skifter farge, snakker ulikt, avhengig av hvem jeg er sammen med og hvor jeg er. Og dette skjer helt automatisk. Det irriterer meg.

Hvordan er det med deg? Har du en klar dialekt? Hvor viktig er dette for deg?

Da jeg kom flyttende fra Romsdal til Gausdal som femåring, var det ingen av mine nye venninner som forsto meg da jeg freidig sa,: « I turka me på dinna tua her, i.» Jeg tørket av meg på beina, og slapp inn.

En av de første oppgavene for femåringen, var å forsøke å tilegne seg gausdalsdialekten. I dag er jeg innvilget medlemskap i Facebook-gruppa Gausdøl. Administrator stiller klare krav for medlemskap: « Førr aille som keinn lage gausdøl, og andre som au æ interessert e å samle på oL og uttrykk é frå Gausdal»

Ingen frydet seg mer enn meg da Ole Hermod fortalte vitser på klassefestene våre, på kav gausdøl. Og uten at jeg var klar over det, la jeg om i slike situasjoner, men det «vart hærta tå huru, eller hærta tå hårt.»

Jeg går i mitt syttiende år, og har bodd akkurat en tredjedel av livet mitt i Valdres. Når Ola kommer med ved til hytta i Tjedndalen, og har tid til en kaffekopp, føler jeg at jeg er på konsert. Skrautvåls-dialekten er musikk i mine ører. Som jeg skulle ønske at noe av den kunne skinne gjennom når jeg selv snakker.

Da jeg fikk min første lærerjobb for språkhemmede elever i Valdres 1976, var det jeg som hadde følelsen av å være hemmet. «Ko e føsslo mine?», fikk jeg spørsmål om, og jeg ble svar skyldig.

Vi bruker språket til å kommunisere med andre, men også til å vise andre hvem vi er eller hvem vi ønsker å være. Språket er en identitetsmarkør.

Hva legger du i ordet identitet? Etter min oppfatning er det et svært viktig begrep i alle menneskers liv.

Jeg søker til ulike litterære kilder, og ender ofte opp med Store norske leksikon. Her leser jeg at identitet kan bety det samme som personlighet, den man er. Identitet kan også betegne ens selvbilde eller selvoppfatning.

Jeg innrømmer åpent og ærlig at jeg er misunnelig på alle som har greid å holde på opprinnelsesdialekten sin, til tross for kanskje flere flyttinger enn jeg har bak meg. Opprinnelsesdialekten var jo allerede utvannet for min søster og meg, da vi kom flyttende vestfra i 1957. Far hadde anstrengt seg kraftig for å legge Rana bak seg, men hos mor, nå i sitt 93. år, skinner fortsatt ord og uttrykk fra Vefsn gjennom. Mor forteller at hun i møte med mennesker her på Toten stadig får spørsmålet: «Hvor kommer du egentlig fra?»

Dette tilsynelatende uskyldige spørsmålet kan faktisk såre mer enn vi er klar over. Som oftest er ikke spørsmålet vondt ment, men det kan pirke borti dypere lag i ens selvoppfatning enn man er klar over.

Og her må nevnes at ingen snakket flottere Toten-dialekt enn vår nylig avdøde besteBjørn og oldeBjørn. For han var det helt naturlig og ekte.

Min søster og jeg frydet oss over slektsgranskingen vår og boka som forteller om mangfold og flytting hos våre forfedre. Vi fikk langt fra alle svar på hvorfor de flyttet så mye og hvorfor de slo seg ned som de gjorde, og det var nok mer av nødvendighet enn lyst. Felles for de alle tenker jeg var et ektefølt ønske om å høre til, få en tilknytning, være en del av noe. Lykkes.

I sluttordet i boka skriver vi at vi har vært på en fantastisk reise. Og vi er da fortsatt på reisefot?

Det er kanskje en liten emigrant i oss alle?

Kommentarer til denne saken